Førerkort i grisgrendte strøk

Ole-Petter Dahl Om forfatteren
Artikkel

Jeg er nevrolog i Nord-Trøndelag, som er et fylke med spredt bosetting. De som bor i tettsteder har som regel en hytte et eller annet sted. Offentlige kommunikasjoner er mangelvare, ofte kun skolebuss to ganger per dag i skoleåret. Mange bor langt unna butikk og offentlige servicekontorer, og er i praksis avhengig av egen bil for å kunne ha et sosialt liv.

Tidligere kunne man seponere epilepsimedikasjon med forsiktighet med tanke på bilkjøring under nedtrapping. Jeg pleide å ha en god dialog med mine pasienter i så måte. Nå skal man ilegge pasientene kjøreforbud under nedtrappingen pluss i ytterligere seks måneder; i praksis betyr det ofte ett år uten førerkort. Dette skal også meldes Fylkeslegen (1). De nye forskriftene har forårsaket debatt i Tidsskriftets spalter (2 – 4), men få har berørt konsekvensene av dette for pasienter i distriktet.

Det er ingen i Nord-Trøndelag som frivillig gir fra seg førerkortet i et år. Det betyr at det skal mye til før en pasient frivillig vil trappe ned med tanke på seponering av epilepsimedisinene. Mange vil derfor velge å fortsette med medisin selv om de hadde greid seg uten. Det blir nok mange som av den grunn bruker medisiner unødig. Har noen gode forslag til en annen praksis?

Anbefalte artikler