Flekktyfus på sagatidens Island?

Av alle land i Europa var Island den siste nasjonen som ble befolket. Likevel er landets innvandringshistorie bedre kjent enn noen annen – Landnámabók er en unik dokumentasjon som ingen andre har maken til (1). Sagaøyas isolerte beliggenhet i forhold til det europeiske kontinent har naturlig nok hatt betydning når det gjelder utbredelsen av smittsomme sykdommer. Svartedauden, som herjet i Norge i årene 1349 – 50, nådde ikke Island, men en senere pestepidemi er kjent fra 1402. En krønike forteller om denne:

… Stor pestilens og sykdom over hele Island, unntatt i Vestfjordene (…) store områder avfolket. Så kom fattige folk fra Vestfjordene, gifte menn med koner og barn, for de visste at der var øde gårder nord i landet. De kunne velge den jorden der de ville slå seg ned, og mange folk fra nordlandet stammer fra dem (2).

Med en befolkning som levde spredt i små, lokale bondesamfunn, kunne man tenke seg at infeksjonssykdommer bare oppsto lokalt og nærmest forble endemiske, med få muligheter til spredning. Slik var det likevel ikke. Sagaene vitner om et folk underveis på hesteryggen, stadig på farten mellom tingstedene og de enkelte gårdene, der man kunne bli smittet og slik bringe sykdom med seg videre. Vi kjenner senere sykdomsepidemier på Island, slik som et utbrudd av kopper i 1707, der spredningen var stor. På den tiden bodde det anslagsvis 50 000 mennesker på øya, og man antar at omtrent halvparten ble smittet under denne epidemien. Smittekilden skal ha vært en islandsk student som ble syk og døde i København. Eiendelene hans ble sendt til hans søster på Island, og ved kontaktsmitte ble hun og hennes omgivelser syke. Den sommeren skal rundt 17 000 islendinger ha dødd av kopper (3).

Naturlig nok har vi få eller ingen kilder som gir oss informasjon om helsetilstanden i enda tidligere tider. Det lille vi vet, kommer først og fremst fra paleopatologiske studier av skjeletter som er gravd frem av arkeologer (4). Men også sagalitteraturen kan være en kilde til forståelsen av sykdom ved overgangen mellom vikingtid og kristen middelalder, selv om man neppe bør tolke tekstene bokstavelig. De ble nedskrevet et par hundre år etter at hendelsene fant sted, i høymiddelalderen, da troen og kulturen var annerledes og ikke lenger i samsvar med oppfatningene i vikingtiden.

Mens oldtidens syn på sykdom holdt seg nesten uforandret gjennom middelalderen på kontinentet, har vi i Norden få spor av antikkens medisin fra denne tiden. Her var de tradisjonelle folkemedisinske oppfatningene rådende (5). Vikingtidens og de påfølgende århundrenes syn på sykelighet var i stor grad basert på det vi ville kalle overtro, med magien som en viktig faktor i terapien. Noen få skrevne beretninger kan indirekte gi oss opplysninger om helseråd, så som enkelte runeinskripsjoner som åpenbart har vært magiske formularer rettet mot de overnaturlige kreftene som forårsaket sykdom. Faktisk betyr det norrøne runa «å utøve trolldom».

Å finne ut hvem eller hva som var årsak til sykdommen, var ofte ensbetydende med terapi og helbredelse (5). Ved at man avslørte de onde maktene, fratok man dem samtidig evnen til å skape og opprettholde sykdommen hos den enkelte. Likevel var det ikke hver manns sak å ta kampen opp mot slike krefter. Kunnskap og innsikt var nødvendig for at kuren skulle lykkes, og man måtte så å si møte maktene med deres egne våpen. Det krevde mot. Kunnskapen gikk i arv fra far til sønn. Vi finner den ikke bare i sagatekstene og i eddadiktene, men også i noen av våre folkeeventyr.