Lindring
Og så har jeg fått hjelp. Helt ubeskrivelig god hjelp, varig hjelp. Jeg har fått lindring.
Lindring – av ord: «Oj, det der ser ikke godt ut.», «Jeg har tenkt på deg, hvordan det går med deg?» Lindring – ved å få sydd såret. For å forhindre ytterligere smerte er jeg blitt bedøvd og sydd grundig, slik at det ikke skulle sprekke opp og begynne å silblø. Lindring – ved at såret er blitt fint sydd. (Ja, jeg brydde meg ikke i det hele tatt om det der og da, men nå synes jeg det er leit å se ut sånn.)
Lindring – ved ikke å gi meg følelsen av at jeg krever for mye, at jeg opptar tiden for de som er «virkelig» syke, at behandlingen av meg ikke er unødvendig bruk av tid, men livsviktig bruk av tid, for meg. Jeg lever ennå, fordi så mange har brukt tid på meg.
Lindring – ved å si: «Jeg vil ikke at du skal være alene i natt.» Lindring – ved å spørre: «Har du tillit til behandleren din?» og «Men får du ikke noe hjelp der?» Lindre – ved setningene: «Jeg har virkelig vondt av deg.», «Jeg håper det går bedre med deg.» og «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for deg, men jeg vil gjerne.»
Jeg er blitt pushet. Pushet ut av døren, ut til livet utenfor sykehus, pushet til gode opplevelser, ikke bare vonde, sånn at jeg sakte kunne få en motvekt til motløsheten. Men det å bli pushet på valg – leve/dø – er også vondt. Å bli pushet på valg var for meg ikke å bli pushet i forhold til ansvar, det var ikke sånn jeg forsto denne setningen. Det var å dytte meg over vippepunktet: «Må du, så må du.» En mulighet da er opplagt å gå mot døden, gå til det jeg ser på som opphør av smerte. En annen mulighet er å bli urolig stående på midten av vektstangen, bli stående i smerten (som ikke er til å holde ut), som er nødt til å tippe, i den ene eller andre retningen. Den tredje muligheten er å gå mot livet, bort fra vippepunktet, mot noe godt som kan komme. Men da må noen ha vist meg at det kan finnes noe godt, hvordan det gode i godt kan være. Og det skjer gjennom å lindre, gjennom medfølelse, å gi meg noe fint, noe «inni kroppen». Med så mange lindringer er det sannsynligvis, for flere enn meg, ikke lenger et så stort behov for hjelp til å forhindre. Og jeg, nå? Jeg trenger ikke lenger så mange hindringer. Jeg har fått lindringer. Jeg har fått noe inni meg. Noe som jeg vil ta vare på.