Screening for personlighetsforstyrrelse?

Ingrid Olssøn Om forfatteren
Artikkel

Fullt diagnostisk intervju for personlighetsforstyrrelse er tid- og ressurskrevende. Et screeninginstrument kan identifisere pasienter der et slikt intervju vil gi positivt resultat.

Omtrent halvparten av pasienter henvist til poliklinisk psykisk helsevern har personlighetsforstyrrelse. Gullstandard for diagnostisk utredning av slike tilstander er et semistrukturert klinisk SCID II-intervju, som tar 1 – 2 timer. Korrekt diagnostikk er viktig med tanke på sykdomsforløp og valg av behandling.

Iowa Personality Disorder Screen (IPDS) er et screeningsinstrument med 11 ja/nei-spørsmål. Ved Hamar distriktspsykiatriske senter har vi sammenliknet pasientenes IPDS-skår med funnene på deres SCID II-intervju (1). Pasientene ble rekruttert av erfarne terapeuter som var trent i bruk av SCID II, og som var blindet for IPDS-skåren. I alt 145 intervjuer ble gjennomført. Vi ekskluderte pasienter med psykose, rusavhengighet, AD/HD, alvorlig depresjon med suicidfare, språkvansker og psykisk utviklingshemning.

Basert på SCID-II som gullstandard hadde 73 pasienter akse I-lidelser med komorbid personlighetsforstyrrelse og 72 kun akse I-lidelser. Ved en grenseverdi på IPDS på ≥ 4 ja-svar var sensitiviteten 0,77 og spesifisiteten 0,71 for personlighetsforstyrrelse. En kortversjon på fem spørsmål hadde like gode egenskaper ved grenseverdi på ≥ 2 ja-svar. Psykososiale variabler, komorbid angst og depresjon samt globale symptom- og funksjonsmål påvirket ikke screeningegenskapene til IPDS.

Dersom SCID II-intervju inngår i en spesialistutredning ved distriktspsykiatriske sentre, betyr våre funn at for 100 henviste pasienter kan IPDS-screening spare 47 overflødige intervjuer. Samtidig er det en risiko for å overse 11 – 12 pasienter der personlighetsforstyrrelse ikke fanges opp av IPDS. Vi mener at IPDS-screening kan være et nyttig supplement til klinisk skjønn.

Anbefalte artikler