Kommunikasjon i onkologi og palliasjon

Lotte Rogg Om forfatteren
Artikkel

Kissane, David W.

Bultz, Barry D.

Butow, Phyllis M.

Handbook of communication in oncology and palliative care

724 s, tab, ill. Oxford: Oxford University Press, 2010. Pris GBP 65

ISBN 978-0-19-958872-5

Dette er en murstein av en bok hvor bidragsyterne tar mål av seg til å gjøre kunnskapsgrunnlaget for kommunikasjonsopplæring tilgjengelig. De ønsker å belyse alle aspekter ved kommunikasjon med kreftpasienter, enten det dreier seg om vurdering av risiko for kreftutvikling, diagnostisk informasjon, effekter av kreftsykdommen og kreftbehandlingen for kreftoverlevere, og kreft som en dødelig sykdom. Målgruppen er leger i kreftomsorgen, et tverrfaglig helsefaglig publikum og den opplyste allmennheten. Både erfarne klinikere, leger under utdanning og forskere innen kommunikasjonsforskning vil ifølge redaktørene ha nytte av boken.

Det er sju hoveddeler, seksjon A-G, med 4 – 16 kapitler i hver seksjon. Seksjon A er en introduksjon til kunnskap om kommunikasjon i kreftbehandling. Her gir forfatterne et historisk blikk på kommunikasjonens plass i medisinen og drøfter ulike former for beslutningsprosesser om behandling.

I seksjon B angir forfatterne et kjernepensum for kommunikasjonstrening i onkologi og palliasjon. Formidling av dårlige nyheter, respons på pasientens følelser, familiekonsultasjoner og mestring av tilværelsen som kreftoverlever, er noen av temaene som de belyser. I seksjon C drøfter de bl.a. kommunikasjonsutfordringer knyttet til kliniske studier, kommunikasjon om genetisk risiko og kommunikasjon i flerkulturelle pasientpopulasjoner.

I seksjon D tar forfatterne for seg svært ulike temaer, fra kommunikasjon i kreftradiologi, kirurgisk onkologi og ikke-kirurgisk onkologi til kommunikasjon med barn som pårørende, problemstillinger rundt kognitivt svekkede pasienter og kunstterapi i onkologisk behandling.

I seksjon E går forfatterne gjennom utviklingen av kommunikasjonsundervisningen de siste 20 årene, fra et angloamerikansk perspektiv, i tillegg til at de ser på noen former for kommunikasjonstrening. I seksjon F presenterer de flere undervisningsmodeller. I seksjon G, den siste, har de rettet søkelyset mot kommunikasjonsforskning: evaluering av programmer for kommunikasjonstrening, oversikt over kvalitative metoder som kan være aktuelle, og til slutt en gjennomgang av kodesystemer for kvantitativ analyse av kommunikasjon.

Medregnet de fire redaktørene er det 72 bidragsytere. Hovedintensjonen om å samle kunnskapsgrunnlaget for kommunikasjonsundervisning er etter min mening oppfylt. Vesentlig forskning på dette feltet er referert, og mange av de mest aktive forskerne på feltet er blant bidragsyterne. En svakhet blir likevel nettopp de mange bidragsyterne og det til dels overlappende innholdet i flere av kapitlene. Det gjør boken lite oversiktlig.

Utgangspunktet er individorientert; pasientens behov og ønsker er viktigst. Samtidig mer enn aner man en grunnholdning om at informasjon er et udiskutabelt gode. En mer overordnet introduksjon, hvor man hadde drøftet hva kommunikasjon er, hva slags betydning sykdom kan ha hos den enkelte pasient og pårørende, og maktforholdet mellom pasienter og helsearbeidere, hadde vært en styrke. Momenter til en slik problematisering finnes flere steder, men drukner litt.

Hvem passer boken for? Den er åpenbart nyttig for undervisere innen kommunikasjon, spesielt innen onkologi, men også innen andre spesialiteter. Seksjonene B og C, samt enkelte av kapitlene i seksjon D, vil være til nytte for leger i klinisk virksomhet. Konkrete forslag til formuleringer, kombinert med forskningsbasert kunnskap om kommunikasjon, kan bidra til å styrke kvaliteten på kommunikasjonen med kreftpasienter og pasienter med kort forventet levetid. Boken bør være tilgjengelig på alle onkologiske og palliative avdelinger og ved de medisinske fakultetene.

Anbefalte artikler