– Du, jeg vil til Afrika
Maria overlater smuler, melkekartonger og tvillinger til pappa og legeektemann Jon, og konsentrerer seg om vanskelige spørsmål fra Tidsskriftet. Ting hun ikke har tenkt over på lenge og som må graves frem fra bakerst i minnet. Ammetåka regjerer.
– Rød tråd i karrieren? Ja, kanskje – det har jeg ikke tenkt på!
Hun har alltid hatt et ønske om å gjøre noe nyttig, noe som betyr noe for noen. Det var kanskje derfor hun ble lege.
– Som liten hadde jeg en forestilling om at jeg skulle bytte liv med en liten Afrika-gutt i en jordhytte, sånn at han kunne komme hjem til meg og spise mat og ha det trygt og bra, mens jeg kunne flytte til jordhytta hans. Men primært handler det vel om at eplet ikke faller langt fra stammen, sier hun.
Pappa Tor Inge Romøren er lege og sosiolog, mamma Elisabet er psykolog og mormor Vibeke Engelstad var lege og jobbet blant annet med leprasyke i Afrika.
– Egentlig hadde jeg bestemt meg for ikke å gå samme veien som dem, men pappa kom med en forløsende kommentar. «Hvis du blir lege kan du bli hva som helst!». Det var på den tiden Gro var statsminister og Trond-Viggo Torgersen var barneombud, så jeg innså at han nok hadde rett.
Under medisinstudiet jobbet Maria i Medisinernes Seksualopplysning (MSO). Tilfeldigheter gjorde at professor i samfunnsmedisin, Johanne Sundby, henvendte seg til MSO akkurat i denne perioden fordi hun trengte hjelp til å skrive en brosjyre. Sundby har blant annet jobbet med kvinnehelse i Afrika, så unge Maria benyttet sjansen.
– Du, jeg vil til Afrika!
Dermed ble det studentstipend og forskning på kjønnssykdommer blant gravide i Botswana. Møtet med Afrika ble ganske annerledes enn Maria hadde sett for seg.
– Jeg kom alene som student, idealistisk og ganske naiv, og skjønte fort at Afrika – i alle fall Botswana – ikke hadde noe ønske om å bli reddet. Den fikk jeg rett i trynet.
En ung, uskyldig norsk jente i en safaribil fullpakket med telt, gasstanker og forskningsutstyr, på vei fra den relativt moderne hovedstaden Gaborone til jordhytter med stråtak på den afrikanske landsbygda; hun følte seg plutselig langt, langt hjemmefra.
– De tre forskningsansatte som var med snakket bare setswana seg i mellom. Jeg kunne ikke språket, og ikke kulturen – og fikk en klar erfaring med at det ikke er så lett å gjøre verden til et bedre sted. I alle fall ikke på bortebane.