Fortellinger om galskap

May Brit Lund Om forfatteren
Artikkel

Vaage, Lars Amund

Skuggen og dronninga

152 s. Oslo: Forlaget Oktober, 2010. Pris NOK 349

ISBN 978-82-495-0400-8

Lars Amund Vaage (f. 1952) er en prisbelønt forfatter, og dette er hans tiende roman. På omslaget kan vi lese: «Han har mellom anna mottatt Kritikarprisen, Aschehougprisen, Gyldendalprisen, Doblougprisen og P2-lyttaranes romanpris, og vore nominert til Nordisk Råds litteraturpris.» Ikke dårlig! Men hvor mange har hørt om ham? Lest bøkene hans? Riktignok skriver han på nynorsk, men det har aldri hindret en Kjartan Fløgstad eller Edvard Hoem fra å innta bestselgerlistene. Vaage derimot, er en såkalt forfatternes forfatter. Lovprist av kolleger, men i liten grad lest og solgt. Lavmælt er et ord som går igjen i anmeldelsene. Og på norsk er det en hedersbetegnelse, ofte forbundet med eksklusivitet.

Hva handler romanen om? Vel. Ettersom Tidsskriftet vil anmelde den, kan vi anta at den handler om sykdom – eller har en lege som hovedperson. Og det stemmer. Begge deler. Fortelleren Mikal er lege, bosatt i Oslo, men oppvokst på et lite industristed på Vestlandet. Historien er inndelt i fem kapitler og veksler mellom nåtid og fortid. Mikal har restaurert en hytte i barndomsbygda, og innledningsvis er han og samboeren Inger på vei for å innvie den. Hoveddelen av romanen handler imidlertid om erindringer fra Mikals barndom. Mikal er fortelleren, men hovedpersonene er Sara, bestemoren hans, og sønnen hennes Sam.

Romanen er en historie om galskap (og jeg bruker bevisst Vaages terminologi). Sara er gal, psykotisk, hører stemmer og ser syner, er en bortført prinsesse, fyrstinne og dronning. Hun raver rundt i nabolaget, synger og snakker med seg selv. Og lager julaften i september. Sam – som egentlig heter Samson – er taus, storvokst og tilbakestående, og blir i tillegg like gal som moren. Både mor og sønn tilbringer mesteparten av livet på «sinnssjukehuset». Der blir de utsatt for inhumane, nedverdigende og brutale behandlingsmetoder. De legges i reimer. Dopes ned. Og brytes ned. Sam er i årevis innesperret i asylets kjeller, får utallige elektrosjokk og ender som en zombie. Sara pasifiseres og sløves, men forblir i sin psykotiske forestillingsverden.

«Fargesterkt og smertefullt om den nådeløse psykiatrien» var overskriften til Dagbladets anmelder. Klassekampen kåret boken til årets beste, og skrev: «Vaage oppsøkjer galskapen og visar lesaren at det ikkje handlar om sjuke individ, men om eit ekskluderande samfunn.» Nå ja. Så enkelt kan det kanskje sies. Og så mye om den politiske agenda. Men la oss gå utenom den. For jeg tror at Vaage ønsker å ta opp et annet problem: galskap (hans ord) som symbol og virkelighet, og derfor som en utfordring til vår oppfatning av det menneskelige. Gjennom tidene har vi sett forskjellig på de gale; som kontaktpunkter med gudene, som skremmende avvikere eller som svært syke. Vi har vekselvis æret dem, frosset dem ut og forsøkt å helbrede dem.

Hvis dette skulle være prosjektet, lykkes han da? Jeg tror ikke det. Ikke fordi han ikke har virkemidlene. Vaage skriver stramt kompositorisk. Språket er stilrent, poetisk og metaforisk. De høye terningkastene er velfortjent. Han skulle kunne skape bilder som både rører og påvirker oss. Men han gjør ikke det.

Det er to grunner. Den første er generell. Galskap som fiksjon er krevende fordi det er oppbrukt og utvannet. Det er noe banalt over forfatteres – Vaage iberegnet – umettelige fascinasjon av galskap; en romantisert galskap som kun finnes i fiksjonen. Han får oss ikke til å tro på de sykes innsikt, klokskap og visdom. Den psykotiske som trollmann eller spåkone, den som ser og fortolker, fortid og fremtid, har tilgang til livets store mysterier, vet alt det de andre ikke vet. Galskap opphøyd til guddommelig viten, fiksjonens myter om de gale.

Min andre innvending er den pretensiøse symbolbruken. Vi er ikke så tungnemme. Valget av navn: Sara, Samson og Mikal. Den blytunge bibelske symbolikken er «overkill». Sara var Abrahams hustru, navnet betyr fyrstinne. Samson er kjempen, utstyrt av Gud med umenneskelig styrke. Og Mikal, kong Davids hustru. Her velger Vaage å belære leseren ved å la den gærne Sara innimellom insistere på å kalle Mikal for Mikea. Så vi skal få med oss at Mikal er et (hebraisk) kvinnenavn? Litterære skikkelser som skal bære de symboltunge navnene Sara, Samson og Mikal krever rett og slett en større historie – og en større forfatter.

Anbefalte artikler