Diskusjon
Oppdagelsen av insulinet er blitt stående som en av de store hendingene i medisinens historie, med en betydning som knapt kan overvurderes. Fordi man her står overfor en stor og betydningsfull medisinsk hending, er det særlig viktig at den medisinskhistoriske beretning blir korrekt. Men å følge begivenhetene som utspant seg i Toronto er i seg selv fascinerende. Og det er en viktig historie som viser oss forskningens forskjellige menneskelige ansikter, uforutsigbare eller forventede.
Det er makthaverne som skriver historien, heter det. I medisinens og forskningens verden vil det være et spørsmål om hvem som når ut til den medisinske verden og allmennheten med sitt budskap. Forskerverdenen gjenspeiler storsamfunnet, med kamp om ressurser og posisjoner, og streben etter prestisje og utmerkelse. Raushet veksler med smålighet, åpenhet står mot mistenksomhet, ærlighet mot svindel. Tvilsomme menneskelige egenskaper åpenbares når mye står på spill. Ønsket om å sikre sitt ettermæle kan bli dominerende, slik at historien forsøkes skrevet om eller pyntet på.
Forskerens drøm og håp er å finne noe nytt og epokegjørende, men bare de færreste opplever dette. Fleming oppdaget penicillinet pga. et våkent øye og «a prepared mind». Det var annerledes med insulinet. Her var det egentlig ikke snakk om en «oppdagelse», fordi man hadde en mengde holdepunkter for at den endokrine pancreas huset et blodsukkersenkende prinsipp. Oppgaven ble derfor å isolere og rense, heller enn å «oppdage». Insulin kom i «tidens fylde», som konsekvens av en langvarig forskningsprosess med bidrag fra mange aktører. «Oppdagerne» kunne høste frukten av andres langvarige arbeid. En viktig forutsetning for gjennombruddet i 1921 – 22 var, foruten det som allerede er nevnt, tilgjengeligheten av metoder til måling av glukosekonsentrasjon i små mengder blod.
Med sin nøyaktige dokumentasjon av hendingene i Toronto 1921 – 22, så å si fra dag til dag, har Michael Bliss effektivt fjernet myten om Banting og Best som de store oppdagerne av insulinet. Likevel er hans konklusjon forsiktig, ved å gi kreditt til alle de fire aktørene: Banting, Best, Macleod og Collip, i nevnte rekkefølge. Torsten Deckert er derimot ikke i tvil (9): «Opdagelsen av insulin var ikke Banting og Bests værk. De havde ikke én original idé, de bidrog med initiativ og energi, men opdagelsen av insulin var først og fremmest Macloed og Collips værk. Det var takket være deres viden, organisation og kreativitet at 3 dekaders bestræbelser for at udvinde det blodsukkersænkende princip fra pankreas førte til fremstilling af et præparat, der var egnet til klinisk brug. Det som Banting og Best var nået til var ikke egnet til patientbehandling» (9). Deckert gir også full kreditt til de arbeidene som var publisert før Toronto-gruppen kom i gang, og konkluderer med at det var Kleiner og Paulescu som uavhengig av hverandre oppdaget insulinet. Denne oppfatningen kan forsvares ut fra en rent biologisk synsvinkel, for det synes klart at det var virkningen av insulin både Kleiner og Paulescu observerte i sine dyreforsøk. Ser vi derimot spørsmålet fra et medisinsk synspunkt, er det åpenbart at virkningen av insulin i kliniske forsøk først ble demonstrert i Toronto. Men det var biokjemikeren Collip som renset ekstrakter som kunne brukes i kliniske forsøk. Dette er Collips originale og betydelige bidrag til denne historien. Det er tvilsomt om Banting og Best, med deres høyst mangelfulle biokjemiske bakgrunn, noen gang hadde vært i stand til å lage ekstrakter brukbare i klinisk sammenheng. Det må likevel understrekes at uten Bantings initiativ, motivasjon og vilje til å gjøre en oppdagelse, hadde dette forskningsgjennombruddet ikke kommet i Toronto.
Nobelprisen i fysiologi eller medisin for 1923 gikk til Banting og Mcleod, som foreslått av August Krogh. Men i flere kilder, bl.a. på nettsidene til den internasjonale diabetesføderasjon (12) og pasientorganisasjoner (13) er Banting og Best blitt stående som oppdagerne av insulinet. Få eller ingen har hørt om Collip. Like fullt var Collip forskningsmessig sett den mest innovative personen i Toronto-teamet. At så få kjenner navnet Macleod og hans bidrag, kan ha å gjøre med striden mellom ham og Banting, hvor de fleste tok Bantings parti. Og Banting la aldri skjul på sitt syn, verken privat eller offentlig, nemlig at Macleod hadde vært lunken til hele prosjektet inntil han øynet en nobelpris. Denne oppfatningen har nok heftet ved Macleod i ettertid (14).
Hvem var så denne Frederick Banting som på kort tid avanserte fra det ukjente til ære og berømmelse? Historikeren Michael Bliss gir oss bildet av en interessant og sammensatt personlighet. Av natur var han sårbar, mistenksom og oppfarende. Samtidig hadde han et godt smil og glimt i øyet. Han hadde ikke vært spesielt skoleflink og var usikker på hva han skulle slå inn på etter legeutdanningen. Under den første verdenskrig var han stasjonert i England og fikk en del erfaring som skadekirurg. 28 år gammel var hans situasjon lite oppmuntrende. Han hadde bak seg en mislykket legepraksis, og kjæresten hadde nettopp brutt forholdet. Han reiste til Toronto for å forske på diabetes, men hadde ingen teoretisk eller praktisk bakgrunn og forble vitenskapelig uskolert. Hans arbeid var unøyaktig og lesningen var overfladisk. Men han må ha vært uvanlig motivert for forskning, med en voldsom «drive». Etter oppnådd berømmelse vistes hans sosiale sider. Han fremsto som en eventyrskikkelse og sjarmerte både leg og lærd. Han ble en fetert forskningsprofessor uten rutineplikter, rastløst ute etter nye oppdagelser, men var mislykket som forsker. «He should have spent the rest of his life practicing medicine» (2). Banting omkom i en flyulykke på vei til England.
Charles Best ble av mange, inklusive ham selv, oppfattet som forbigått ved nobelpristildelingen i 1923 (15). En som støttet dette synet var den svenske endokrinologen Rolf Luft (1914 – 2007) (16). Men Best klarte aldri, like så lite som Banting, å fremstille en pancreasekstrakt som var egnet til klinisk bruk.
I en lengre artikkel fra 1993 omtaler Bliss hva han kaller vedvarende forsøk fra Bests side på å omskrive historien om oppdagelsen av insulinet (17). Denne omskrivningen, som Best i en årrekke lyktes med, kunne til tider få preg av «a deliberate, unethical exercise in falsification which verges on scientific fraud». Men i Bliss’ øyne blir likevel Best i historiens lys stående som en patetisk figur heller enn en svindler: Han må ha hatt et alvorlig egoproblem med en dyptgripende trang til anerkjennelse, sammen med psykologisk usikkerhet og dårlig dømmekraft.
Den som mest følte seg forbigått av nobelkomiteen var Paulescu (18). Og det er ikke tvil om at han, liksom Kleiner i New York, observerte den biologiske virkningen av insulin før Toronto-gruppen. Paulescus resultater ble for øvrig misoppfattet i Toronto (2), kanskje pga. kanadiernes, overraskende nok, mangelfulle franskkunnskaper. Paulescus ettermæle er skjemmet av antisemittiske holdninger som var ganske utrerte. Han var også antidarwinist og doserte kreasjonisme for studentene. Men vi har ingen grunn til å tro at slike politiske og kulturelle synspunkter innvirket på hans kandidatur til nobelprisen.
Det ligger utenfor denne artikkelens ramme å drøfte insulinbehandlingens medisinske og humanitære implikasjoner. Denne behandlingen har i sannhet en dramatisk virkning, noe som kan attesteres av alle som har sett diabetespasienter våkne opp fra ketoacidotisk koma. I dagliglivet, derimot, er det mye slit og mindre dramatikk. Insulintilførsel er en krevende substitusjonsbehandling som bare kan bli god når den er brukerstyrt. Fundamentalt sett er insulinbehandlingen den samme i dag som for 90 år siden, selv om det har skjedd innovasjoner og store forbedringer av de tekniske hjelpemidler.
Med insulinbehandlingen ble diabetes (senere diabetes type 1) stående som prototypen på en somatisk sykdom med rasjonell terapi. Dette ble legens domene par excellence. I kvakksalverloven fra 1936 ble sukkersyke nevnt særskilt i §4 (19). Denne loven ble opphevet i 2004. Hvor klokt dette var, kan diskuteres.
Introduksjonen av insulinbehandling ble ikke den endelige løsningen av diabetesproblemet. For insulinbrukerne ble det et liv med blodsukkermålinger, insulininjeksjoner og justering av pumper. Mange har fått oppleve frustrasjon og motgang i anstrengelsene for å unngå diabetiske senkomplikasjoner. Håpet, og forventningen, ligger i en gjenopprettelse av det som fundamentalt sett har gått tapt ved type 1-diabetes, nemlig de insulinproduserende betacellene i bukspyttkjertelen.