Samfunnsaktøren
Dagfinn Gedde-Dahl er eldst og får ordet først. – Det er antakelig et alderstegn, men jeg opplever den helsepolitiske dagsorden mer og mer som en runddans der reformer kommer og går i en slags gjentakende syklus. Man gjennomfører politiske tiltak, så kommer de utilsiktede, men forutsigbare, bivirkningene. I stedet for å analysere dem og rette opp feilene, iverksetter man en ny storstilt reform. Ta for eksempel finansieringen av sykehusene og diskusjonen om rammetilskudd versus stykkprisbetaling. Jeg er bekymret over foretaksreformen og – unnskyld at jeg sier det – hvor rett jeg fikk. Vi gikk fra politisk styring, som er normalt i et demokrati, til en ren bedriftsmodell, der det økonomiske utbyttet blir et viktigere incentiv enn å gjøre en faglig god jobb.
Den Store Norske Sykehusdebatten bryter spontant løst. Dette er ikke folk med sans for runder rundt bordet og tildeling av taletid. Møteledelsen er redusert til forkavet referent. Hans Petter Aarseth er dessuten fortsatt på vei inn fra Gardermoen og enn så lenge taus. – Vi forlot en katastrofe, sier Hans Kristian Bakke. Manglende økonomisk styring i modellen man forlot og sterkere profesjonalitet i den nye styringsmodellen trekkes frem. Jon Haffner minner likevel om at heller ikke det å ha leger i styrene sikrer nærhet til problemene. – Folk skifter identitet når de kommer i posisjon, sier han.
Bengt-Lasse Lund deler ikke Dagfinn Gedde-Dahls syn på helseforetak versus rammefinansiering, men er også opprørt over reformiveren.
– Jeg sitter med inntrykk av at regjeringen ønsker å kvitte seg med ansvaret for helsetjenester som de ser at de ikke vil mestre i fremtiden. Det er greit å kunne skylde på kommunene etter at samhandlingsreformen er innført. Fem milliarder til kommunene for å dekke dette ansvaret er jo en vits, det blir 1 000 kr per innbygger – der en stor del vil gå til administrasjon. Jeg sitter igjen med en følelse av «keiserens nye klær». Mangelen på helsepersonell er stor. Likevel kappes politikerne om hvor mange nye omsorgsplasser som skal komme de nærmeste årene. Hvor skal helsepersonellet komme fra? Ingen lokalsykehus skal nedlegges, men de skal gis innhold som likner mer på en sykestue. Tror politikere at de får bemannet slike med høyt kvalifiserte legespesialister? Hvor lenge forblir de høyt spesialiserte og kvalifiserte? Det er godt mulig disse sykehusene bør legges ned, men så tving politikerne til å si det da! Her savner jeg Legeforeningens tydelige stemme.
– Med tanke på Legeforeningens rolle i samfunnet i dag, hva er den største utfordringen?
– Først må jeg presisere at vi skal være forsiktige med å kritisere. Det er nok mye vanskeligere å komme på offensiven nå enn da jeg var president. Men jeg er opptatt av Legeforeningens tradisjon for å utkjempe store slag på vegne av faget og medlemmene. Nå tenker jeg for ofte at den opptrer som en passiv høringsinstans, fortsetter Bengt-Lasse Lund.
Hans Kristian Bakke er enig. – Synlighet er et stikkord. Legeforeningen må sørge for å være der makt defineres og fordeles, i det offentlige rom. Vi må være til stede med klare budskap, slik dagens medievirkelighet krever. Jeg er opptatt av at flere av våre tillitsvalgte og ikke bare presidenten må ta det ansvaret og bli dyktiggjort i så måte. Medlemmene må akseptere at det finnes autoriteter i foreningen som har mandat til å uttale seg. Man kan ikke alltid vente til alle er blitt enige. Den interne motstanden i foreningen skal man ønske seg og dyrke, men uenighet innad må ikke føre til passivitet, sier han.
– Vi er inne i en tid som ikke respekterer autoriteter, sier Jon Haffner. – Den norske legeforening er litt preget av det. Den tar for få initativer! Husk at det er den som sender ballen ut på banen som bestemmer retningen.
– Ser du selv en slik ball du kunne hatt lyst til å sparke utpå?
– Ja, jeg har nå selv opplevd å være pasient med tre års oppfølging. Manglende kontinuitet i sykehus er en sak som jeg synes foreningen skal ta fatt i og ikke overlate til pasienter og presse å klage over. Det handler ikke minst om å utøve ledelse innad, overfor medlemmene. Hvis ikke Legeforeningen utøver det som kalles selvjustis, vil andre ganske sikkert ta den rollen.