Luftambulansemedisin «down under»

Per Christian Juvkam Om forfatteren
Artikkel

Ellis, Daniel

Hooper, Matthew

Cases in pre-hospital and retrieval medicine

286 s, ill. Sydney: Churchill Livingstone Elsevier, 2009. Pris EUR 54

ISBN 978-0-7295-3884-8

Prehospital akuttmedisin er blitt et eget arbeidsfelt for leger i Norge, en utvikling som skjøt fart med etableringen av den nasjonale luftambulanseplanen i 1988. Gode lærebøker på fagfeltet er det få av. Årsaken til det kan være store nasjonale forskjeller i organisering og bemanning av disse tjenestene. Amerikansk litteratur dominerer, men luftambulansetjenesten der er i hovedsak bemannet med «paramedics» og spesialsykepleiere under ledelse av leger som ikke selv er aktive i felten. Derfor er mye av luftambulanselitteraturen, både bøker og tidsskrifter, av begrenset relevans for norske leger.

Forfatterne Daniel Ellis og Matthew Hooper er solide klinikere, med omfattende erfaring i praktisk akuttmedisinsk, prehospitalt arbeid, sivilt og militært, fra England og Australia. Daniel Ellis har nylig forlatt London, og begge er nå basert i Adelaide i Australia, hvor de kombinerer arbeid på sykehus med luftambulansetjeneste. Matthew Hooper er også førsteamanuensis ved James Cook University i Freetown, Queensland.

Forfatternes ståsted er preget av deres inngående kjennskap til mange samarbeidende luftambulansetjenester, ikke minst i Storbritannia. Slektskapet til tjenester som av mange regnes som høyborger for god og reflektert klinisk standard, er tydelig. Ikke minst trekker forfatterne frem mange eksempler og prosedyrer fra London’s Air Ambulance (LAA), en av verdens mest velorganiserte og avanserte prehospitale traumeenheter.

Boken gjenspeiler australsk og britisk luftambulansemedisin. Dette gjør den interessant og relevant for norske lesere. Søkelyset er mer likt vårt, på pasient og medisin, ikke så mye på «air medical business», fordi det er tjenester som virker innen rammene av offentlige kontrakter, og i et helsevesen som i hovedsak er drevet av det offentlige.

Gjennom 50 kasuistikker sikter forfatterne mot å belyse den krevende kombinasjonen av sikker, effektiv, klinisk håndtering av akutt og kritisk syke og skadede, med høy kvalitet, under uforutsigelige og utfordrende ytre rammeforhold. Scenariene er gruppert i én prehospital del, én del som omhandler overføringer mellom sykehus, og én del der scenariene belyser systemarbeid og spesielle problemområder. Forfatterne utdyper sentrale prinsipper i effektiv utnytting av alle tilgjengelige ressurser (crew resource management, CRM) og klinisk kvalitetsledelse (clinical governance), med særlig vekt på operativ sikkerhet, menneskelige faktorer, effektiv kommunikasjon og teamarbeid. Situasjonene er hentet fra svært forskjellige omgivelser: storby, distrikt og områder med svært lang transporttid til ressurssenter.

Formatet er standardisert, med scenario, spørsmål og diskusjon, som lett kan relateres til egne erfaringer, og som inviterer til realistisk tilnærming og refleksjon. Drøftingen av scenarier reflekterer den prehospitale akuttmedisinens uforutsigbare natur. Illustrasjonene er glimrende, noe som styrker kasuistikkene og understreker de faglige prinsippene. Det er gode, oppdaterte referanser til juni 2009. Referansene omfatter både medisinsk fagstoff og annen viktig kunnskap, som kunnskap om samarbeidspartnerne og sikkerhet på åsted, som er sterkt vektlagt både i Australia og i LAA.

Appendiksene er nyttige og interessante. Det gjelder prosedyrer, utstyrs- og medikamentoversikter, sjekklister, ordliste og en samling av fasitforslag til problemstillingene som man diskuterer i kasuistikkene.

Noen prosedyrer er trolig lite kjente for norske lesere, særlig «clamshell»-torakotomi som er standard i noen tjenester, og som er et aktuelt behandlingsprinsipp for penetrerende thoraxtraumer, der hvor slike skader er vanlig. Forfatterne understreker viktigheten av optimalisert første intubasjonsforsøk. Bruk av ryggbrett anbefales – klokelig – begrenset til frigjørings- og redningsformål. Sjokkbuksen, som de fleste av oss la vekk for mange år siden, anbefaler de for å stabilisere mulitiple, blødende brudd i underekstremiteter. Bruk av ultralyd prehospitalt er berørt i en kasuistikk, og omtalt som kjernekunnskap.

Illustrasjonene til enkelte prosedyrer, som intraossøs tilgang og blottlegging av vene, er for enkle til å være til særlig nytte og fremstilles langt bedre i enkelte andre lærebøker.

De kliniske standardene som forfatterne viser til, er oppdatert status for prehospital medisin. Søkelyset på det prehospitale arbeidsmiljøet er like relevant hjemme som i Australia, selv om man finner enkelte organisatoriske forskjeller. Det gjelder særlig den medisinske nødmeldetjenesten, der Norge har et stort fortrinn ved at AMK-sentralene er så tett integrert med sykehus.

Ellis & Hoopers utgivelse utgjør et kjærkomment tilskudd til litteraturen innen prehospital akuttmedisin. Den er langt på vei den etterlengtede læreboken som fagfeltet mangler, og kan lett adapteres i moderne, problembaserte undervisingsmetoder for alle som er interessert i akuttmedisin utenfor sykehus. Leserkretsen bør være alle leger, sykepleiere og redningsmenn som arbeider i luftambulansetjenestene våre. Den bør også være av interesse for legevaktsleger i distriktene og studenter som er interessert i prehospitalt arbeid.

Anbefalte artikler