Verdifullt om pest

Lars Walløe Om forfatteren
Artikkel

Frandsen, Karl-Erik

The last plague in the Baltic region, 1709 – 1713

537 s, tab, ill. København: Museum Tusculanum Press, 2010. Pris DKK 475

ISBN 978-87-635-0770-7

Sykdomsbetegnelsen «byllepest» får de fleste av oss til å tenke på svartedauden, denne fryktelige epidemien som kom til Sicilia og Sør-Frankrike midt på 1300-tallet, og som derifra spredde seg videre over hele Europa i løpet av to-tre år. Mindre kjent i dag er det kanskje at den første epidemien i Vest-Europa ble fulgt av nye utbrudd med 10 – 20 års mellomrom i de neste 300 årene. I Venezia er det gode holdepunkter for 26 pestepidemier frem til den siste i 1631, og i Sverige tyder kildene på 24 pestepidemier frem til den nest siste i 1653. I de fleste vesteuropeiske land fant de siste pestepidemiene sted midt på 1600-tallet, f.eks. i 1654 i Christiania og mange områder på Østlandet, og i 1665 i London. Lengre øst, i Russland og i Det ottomanske riket, fortsatte imidlertid pest å være en aktuell epidemisk sykdom med regelmessige utbrudd helt frem til slutten av 1800-tallet.

I begynnelsen av 1700-tallet, under Den store nordiske krig, nådde en ny pestepidemi Polen og kystene av Østersjøen fra sydøst. Den spredde seg derifra til sørkysten av Finland og store deler av det sørøstlige Sverige, Nord-Tyskland og Sjælland. Dødeligheten var, etter vår tids målestokk, enorm. På Øland døde kanskje oppimot 50 % av befolkningen. Stockholm hadde før pesten en befolkning på omkring 50 000. Ifølge kirkebøker døde 17 887 mennesker av pest i løpet av fire måneder høsten 1710, men mange døde uten å bli registrert. I København var dødeligheten enda høyere, over 22 000 personer døde i løpet av fem måneder ifølge kirkebøkene. Samtidige administrative rapporter argumenterer med at de reelle dødstallene var høyere, kanskje 25 000, noe moderne historikere støtter. Befolkningen var også der trolig nær 50 000 før pesten, men mange fra overklassen flyktet til andre deler av Danmark, blant andre Ludvig Holberg (1684 – 1754), så dødeligheten i den eksponerte befolkningen var trolig godt over 50 %.

Mekanismene bak spredningen av pestepidemier ble studert og diskutert helt fra den første omkring 1350. Leger var, særlig i de første århundrene, opphengt i gresk medisinsk tradisjon og argumenterte for spredning med fordervet luft (miasmer). Prester argumenterte med at epidemien var straff fra Gud, og at det derfor var lite man kunne gjøre. Lekfolk hadde tidlig en oppfatning om spredningen som likner på moderne smittelære. Venezia innførte karantenebestemmelser, og i mange områder ble epidemiene forsøkt stanset ved cordon sanitaire, altså at områder der pesten herjet, ble sperret av slik at all handel og forflytning av mennesker over grensen var forbudt. Forbudene ble regelmessig håndhevet med dødsstraff. Mot slutten av den perioden pestepidemiene herjet i vesteuropeiske land, begynte også leger å ta smittehypoteser på alvor og samlet primærdata under epidemiene. På 1600-tallet ble kirkebøker innført og offentlig statistikk etablert. For pestepidemien rundt Østersjøen i årene 1709 – 13 finnes derfor en lang rekke primærdata og mye bedre data enn for de tidligere pestepidemiene. Disse dataene ble til dels studert i detalj i perioden før bakteriologiens tidsalder, ofte av leger som ville forsøke å finne mekanismene bak spredningen av sykdommen. Den danske marinelegen Frederik Vilhelm Mansa (1794 –  1879) utga for eksempel i 1854 en grundig avhandling, Pesten i Helsingør og Kiøbenhavn 1710 og 1711, der han benyttet kirkebøker og mye annet arkivmateriale.

Den danske historikeren Karl-Erik Frandsen presenterer i den foreliggende boken en ny studie av pesten i Helsingør og København og områdene omkring. Særlig presenterer han et omfattende og verdifullt materiale fra pesten i Helsingør. Nesten halve boken inneholder en detaljert gjennomgang av spredningen av pesten fra hus til hus (og fra person til person) i Helsingør og landdistriktene rundt på Nord-Sjælland. For disse områdene har Frandsen brukt alle tilgjengelige arkiver, og det er mange, ikke bare kirkebøker, men også forskjellige slags skattelister, skattemanntall og alle typer offentlige dokumenter fra Danske Kancelli, i tillegg til karanteneregnskapene og regnskapene for Øresundstollen. Resultatene er presentert i et stort antall verdifulle kart og grafiske fremstillinger.

For København er fremstillingen mindre detaljert, vesentlig fordi Frandsen ikke hadde nok informasjon til å kunne koble navnene til de avdøde med gateadresser. I tillegg var kirkebøkene for de tyske menighetene ødelagt i en brann. På tross av fine diagrammer og grafer gir derfor fremstillingen når det gjelder København ikke svært mye interessant informasjon.

Frandsen trekker forbausende få generelle konklusjoner av sine detaljerte undersøkelser av pestens spredning i Helsingør. To spørsmål knyttet til tidligere tiders pestepidemier i Europa blir for tiden diskutert internasjonalt. Var pestepidemiene i middelalderen og tidlig nytid samme sykdom som moderne pest, altså forårsaket av Yersinia pestis? Var svarte rotter (Rattus rattus) en nødvendig mellomvert for smittespredningen? I forhold til begge disse spørsmålene gir undersøkelsene etter mitt syn meget gode holdepunkter for å kunne gi et endelig svar, i alle fall i forhold til denne ene pestepidemien. Svaret må bli JA på det første spørsmålet (1) og NEI på det andre. Slik jeg leser Frandsen, deler han disse synspunktene, men han tør ikke helt formulere seg eksplisitt.

Denne boken er en meget verdifull forskningsrapport. Imidlertid antyder tittelen og presentasjonsformen at det er en helt annen type bok. Pestepidemiens herjinger i andre land rundt Østersjøen er meget summarisk fremstilt, også for områder der vi vet at det finnes mye primærmateriale. Disse avsnittene utgjør egentlig bare en bakgrunn eller en innledning for det som egentlig er bokens tema, pestepidemien på Sjælland. Tittelen er derfor sterkt misvisende og burde heller ha vært «The last plague on Zealand» eller noe liknende.

Anbefalte artikler