På tomgang

Jorun Thørring Loennechen Om forfatteren
Artikkel

Cornwell, Patricia

Scarpetta

471 s. Oslo: Gyldendal, 2010. Pris NOK 399

ISBN 978-82-05-39489-6

Patricia Cornwell har i mange år underholdt oss med bøkene om den utmerkede rettsmedisineren Kay Scarpetta. Det var derfor med interesse jeg så frem til den nye utgivelsen.

 I denne boken, bare kalt Scarpetta, har rettsmedisineren omsider giftet seg med sin mangeårige venn, rettspsykologen Wesley. Hun er også blitt kjendis gjennom programmer på TV-kanalen CNN. Niesen Lucy har også en viktig rolle som datanerd og ekspert på cyberspace. Mangeårig kompanjong Marino er støtt ut i kulden. Scarpetta tilkalles da politiet har fått inn en forvirret mann iført fotlenke og håndjern, som melder om at hans venninne er drept. Han blir innlagt på psykiatrisk sykehus, hvor han meddeler at den eneste han vil kommunisere med, er den berømte rettsmedisineren. Hans venninne har angivelig mailet med Scarpetta, eller noen som utgir seg for å være henne. Etter hvert forstår man at også Scarpetta er i faresonen, og at en morder går løs.

Som tidligere fan av Kay Scarpetta var det forstemmende å lese denne boken. Etter 80 sider aner man knapt hva plottet egentlig dreier seg om, etter 250 sider sitter man med den samme følelsen som da man, som student, pugget muskel- og skjelettapparatet, nemlig at bokens 471 sider fortoner seg uoverkommelige, og at man skulle ønske man var igjennom. Jeg opplever karakterene som endimensjonale. Historien eier ikke driv, og i alle fall ikke krimhistoriens forventede utviklingskurve frem mot klimaks. Tvert imot hopper fortellingen hit og dit uten mål og mening. Boken inneholder side opp og side ned med endeløst prat og ørkesløse diskusjoner som ikke tilfører historien noe nytt. Språkblødmer er det flere av, som «Det var egentlig en lykke at Rivjernet ville ha grudd seg til juleferien om hun hadde hatt mulighet til å nyte den, for den var intet annet enn et tomt skip som førte henne fra det ene året og inn i det neste og minnet henne på hva hun ikke hadde og hva som ikke lå foran henne, og at biologien var nådeløs og spilte henne stygge puss».

På samme måte er Scarpettas og Wesleys funderinger rundt eget kjærlighetsliv gitt for stor plass. Midt i handlingen begir de seg plutselig ut på endeløse tankeflukter av typen «Jo lenger han bladde seg bakover gjennom livets sider […], desto mer forbløffet var han blitt over flere ting, ikke minst over Scarpettas uimottakelighet. Hun hadde ærlig talt ikke skjønt hvordan han hadde det og hadde vært mye mer opptatt av det hun selv hadde følt. Det var i hvert fall det hun hadde sagt da hun innrømmet at de gangene hun hadde sett ham med dokumentmappe på fanget, så hadde det, med få unntak, betydd at han skjulte en ereksjon». Også Lucys kjærlighetsliv får rikelig plass i den siste delen. Slikt blir det sider av, men ikke innhold. Leseren blir utmattet, og historien kjører av sporet. Opprullingen skjer over de siste 50 sidene, men da er det forlengst knekkende likegyldig hvem som er morderen.

Cornwell kan det meste om dataverdenens og rettsmedisinens mange tekniske nyvinninger. Men igjen, det øses på, og det blir for mye. Aktørenes tanker og følelser forklares også ned til minste detalj. Ingenting er overlatt til leserens fantasi, med langtekkelighet som resultat.

For undertegnede oppleves det som om Scarpetta her er i fritt fall. Boken vitner om en uinspirert forfatter på tomgang. Jeg er fristet til å tro at forfatterens redaktør har sendt manus uredigert rett i trykken, i forvissning om at både forfatterens og hovedpersonens godt etablerte navn vil selge. Det er synd for Patricia Cornwell, som kan uendelig mye bedre.

Anbefalte artikler