Konsekvenser for psykiatrisk forskning
En multinivåforklaringsmodell kan legge visse normative føringer på den psykiatriske forskningen. La meg nevne fem mer eller mindre overlappende føringer som synes å følge fra modellen.
For det første bør man ikke postulere kognitive psykologiske mekanismer som er nevrobiologisk lite plausible i den forstand at det er vanskelig å tenke seg en (eller flere) nevrobiologiske mekanismer som kan realisere dem.
For det annet er det et eksplisitt mål å gi konstitutive forklaringer på fenomener. Det vil si at en psykiatrisk modell som ikke refererer til nevrofysiologien, er ufullstendig (11). Søken etter konstitutive forklaringer har for øvrig vært en av vitenskapens mest suksessrike strategier i mer enn 300 år. Allerede René Descartes (1596 – 1650) skisserte denne strategien nokså presist (12).
For det tredje krever ikke en multiforklaringsmodell at beskrivelsesnivåene bare skal være forenlige, det vil si ikke motsi hverandre. Kvantefysikken og sosiologien er opplagt forenlige, men de er ikke eksplisitt relatert til hverandre. (Det ville neppe være noe å tjene rent vitenskapelig på å relatere såpass ulike beskrivelsesnivåer eksplisitt til hverandre.) I en modell for et psykiatrisk syndrom bør imidlertid de ulike beskrivelsesnivåene være eksplisitt knyttet til hverandre.
For det fjerde er det verdt å merke seg at denne multiforklaringsmodellen ikke forutsetter at genuine forklaringer må referere til naturlover. Det er omdiskutert om man finner genuine lover i psykiatrien, det samme gjelder flere andre vitenskaper. I mange vitenskaper representerer for eksempel simuleringer og beskrivelser og skisser av mekanismer genuine forklaringer. En hvilken som helst lærebok i cellebiologi, kjemi, nevrobiologi eller psykiatri og psykologi kan fungere som eksempel.
Et siste poeng er at utarbeiding av gode modeller for psykiske lidelser krever at forskere med ulik vitenskapelig bakgrunn (med ekspertise innen ulike beskrivelsesnivåer) samarbeider. Dette forutsetter at de lærer seg de grunnleggende begrepene og teoriene i de andre vitenskapene slik at kommunikasjon og integrasjon mellom de ulike beskrivelsesnivåene blir mulig. For psykiatriens vedkommende betyr dette at for å kunne utvikle gode modeller for psykiske lidelser, bør kunnskap fra felter som psykiatri, psykologi, nevrovitenskapene, historie, filosofi og samfunnsvitenskapelige disipliner integreres eksplisitt med hverandre.