Det er veien som er interessant

Bolek Srebro Om forfatteren
Artikkel

Dudchenko, Paul A.

Why people get lost

The psychology and neuroscience of spatial cognition. 299 s, ill. Oxford: Oxford University Press, 2010. Pris GPB 30

ISBN 978-0-19-921086-2

Målgruppen er spesielt interesserte forskere, nevrologer, psykiatere og psykologer. Forfatteren gir en grundig veiledning til dagens forskning i nevrobiologi av kognitive prosesser som er basis for oppfattelse av rom, navigasjon og episodisk minne. Why people get lost er en liten monografi med omfattende referanseliste og detaljert innholdsindeks. Forfatteren skriver i forordet at intensjonen er å formidle kunnskap som han gjerne vil finne hos fremtidige studenter i sin egen forskningsgruppe. Det er en beskjeden begrunnelse.

Paul Dudchenko er seniorforeleser ved University of Stirling i Skottland. Han har sin forskerutdanning fra to ledende laboratorier i USA. De siste ti årene har han arbeidet i Skottland, og forskningen er knyttet til Centre for Cognitive and Neural Systems ved universitetet i Edinburgh.

Det er mye interessant og viktig å finne i denne lille og kompakt skrevne boken. Som innledning og subjektiv begrunnelse for å skrive den, refererer Dudchenko til sin egen fornemmelse av å være på ville veier. Dette er gjenkjennelig for mange av oss i den moderne verden, hvor vi er objekter som daglig blir fraktet av transportverktøy over korte eller lange distanser. Siden en slik passiv transportering er nytt for fylogenetisk utviklet romsans og evnen til å navigere, kan man spørre hvordan menneskehjernen er tilpasset til den nye tilværelsen. I avslutningskapitlet Why we get lost, som begynner med et sitat fra Charles Darwins profetiske intuisjon, forsøker han å gi svar på den utfordrende tittelen.

Boken begynner med en historisk bakgrunn av psykologiske studier av romsans og navigering. Denne forskningen ble drevet av psykologer som eksponerte rotter for alle slags labyrinter. Den viktigste konklusjonen for moderne nevrobiologi ble formulert av den amerikanske psykologen Edward Tolman (1886 – 1959), som i 1948 postulerte at spatial atferd både hos rotter og mennesker er styrt av et kognitivt kart etablert i hjernen. Videre utvikling og modifikasjoner av originale «labyrintstudier» er beskrevet i et eget kapittel. I to etterfølgende kapitler omtaler forfatteren navigasjonsstudier hos mennesker og utvikling av romsans hos barn. Nesten 30 år etter at Tolman formulerte hypotesen om kognitive kart i hjernen, publiserte John O’Keefe og Lynn Nadel en monografi som foreslo at iboende egenskaper av nevroner i hippocampus, stedscellene, kan bety at denne strukturen er et sete for kognitive kart. I de tre neste kapitlene presenterer forfatteren de nyeste resultatene av forskningen på hippocampus og nærliggende strukturer hos dyr og mennesker, som i stor grad er inspirert av O’Keefe og Nadels hypotese. Dudchenko er godt kjent med norske bidrag og beskriver en viktig oppdagelse av gittercellene i entorhinal cortex, som ble gjort i Edvard og May-Britt Mosers laboratorium i Trondheim.

Det nest siste kapitlet er om Alzheimers sykdom. Forfatteren argumenterer for at en av de tidligste nevropsykologiske defektene hos pasienter med Alzheimers sykdom, topografisk desorientering, kan ligge til grunn for et progredierende brudd i flere hukommelsesprosesser. Kapitlet omhandler også de aller nyeste funnene om fysiologiske og strukturelle forandringer i hjernen ved Alzheimers sykdom.

Dudchenkos lille monografi er godt skrevet, og han presenterer mye informasjon om dagens hjerneforskning og viser kompleksiteten av kognitive prosesser hos mennesker og dyr. For alle som vil få bedre innsikt i hjernens evne til å representere rom, anbefaler jeg litt ekstra innsats for å følge forfatteren. Om man kommer til et mer belyst sted, er vanskelig å si. Det er veien som er interessant.

Anbefalte artikler