Min årstid er høsten

Blå i bånn

Kursene i kognitiv terapi som Egil Martinsen og medarbeiderne holder for allmennpraktikere, og siden i vår også for medisinstudenter, er populære.

– Fordelen med å bruke kognitiv terapi er at det bygger på common sense. Hvis du tror at hjertebank er et forvarsel om død, er det klart at du blir engstelig. Det er ikke smerteopplevelsen, men hva du tenker rundt det, som er problemet.

– Benytter du disse teknikkene i det daglige selv?

– Jeg er blitt mer oppmerksom på hvordan jeg tenker, og hvordan andre tenker. Men jeg tror det er lett å overvurdere psykiatere og psykologer og tro at de ser rett gjennom deg. Jeg har ikke fått det til i alle fall. Ikke har jeg så lyst til det heller. Det er ikke så farlig å være i selskap med meg, for jeg er ikke så veldig tolkende og analyserende som person. Da blir jeg jo utenfor.

– Du vil heller være deltaker?

– Ja, det er mer gøy. Da må du ta folk som de er.

– Du er opptatt av å ha det morsomt?

– Jeg prøver å motvirke tungsinnet, vet du. Når man har en blå grunnstemning, får man prøve å finne lyspunktene.

– Du virker ikke så veldig blå?

– Nei, men jeg er blå i bånn. Jeg vet det. Børli var også blå. De fleste diktere er blå. «Min årstid er høsten», skriver Arild Nyquist.

– Hva sier du da?

– Jeg skulle til å si «det går mot kveld», men det er kanskje litt mørkt.

– Jeg får ikke dette til å rime med entusiasmen din?

– Jeg er heldigvis blitt kjent med mange ildsjeler som er opptatt av lignende ting som meg selv. Jeg blir smittet av dem.

Han er takknemlig for at han fortsatt har en slik evne til å bli ivrig. Men når man jobber med mennesker med angst og depresjon, kan det være en fordel at man kan skjønne litt av hvordan de har det, tror han.

– Hva er livets grunnbetingelser? Jo, ensomhet, fremmedgjøring og frykt for døden. Martinsen humrer igjen. – Man må finne en måte å leve med det på.

– Hva er du mest stolt over å ha fått til?

– Ved siden av at jeg har vært så heldig å ha et stabilt familieliv? Det jeg er mest fornøyd med, er kanskje at jeg sammen med gode medarbeidere fikk klinikken i Førde i gang.

I 1988 ble Egil Martinsen headhuntet til lederstillingen ved den nyopprettede psykiatriske avdelingen ved Sentralsjukehuset i Sogn og Fjordane.

– Etter 12 år reiste vi tilbake til Østlandet. Jeg var ikke vestlending nok, selv om moren min er fra Sunnfjord. Jeg ble aldri helt fortrolig med søndagsturer i regnvær i januar.

Han blir alvorlig igjen.

– Det er ikke så mange ting jeg er virkelig stolt over. Der, i det selvkritiske, ligger noe av det blå, tror jeg. For en tid tilbake ble en lege som heter Karl Otto Nakken, intervjuet i Tidsskriftet, husker du det? Han er formann i MOL: Melankolske Overlegers Landsforening. Jeg er styremedlem.

– Nå tuller du.

– Jo, jeg er styremedlem. Han fikk så mange henvendelser etter det intervjuet at han innkalte til stiftelsesmøte. De som møtte opp, ble med i styret. Leger flest kunne godt være flinkere til å søke gjensidig støtte hos hverandre, mener Martinsen.

– Det går an å kunne hjelpe andre uten å kunne hjelpe seg selv. Da vi bodde på Vestlandet, hendte det en kveld at jeg ble oppringt fra sykehuset. En kollega hadde mistet moren sin. Sykehuset hadde den ordningen at de kontaktet familie eller venner til pårørende av pasienter som døde. Siden vedkommende var flyktning og ikke hadde annen familie i Norge, ringte han til meg. «Jeg må ned på sykehuset en tur, » forklarte jeg min yngste sønn, som da var ti år gammel og satt og lekte med en kamerat. «Det er en psykiater som har mistet moren sin, og jeg må snakke med ham.» «Trenger han å snakke med noen, han som som er psykiater?» spurte sønnen min. «En psykiater kan ikke snakke med seg selv, forstår du vel,» kom det prompte fra kameraten. Han hadde skjønt det.