Lysglimt fra psykiatrien

Jana Midelfart Hoff Om forfatteren
Artikkel

Lütz, M.

Irre

Wir behandeln die Falschen – Unser Problem sind die Normalen.

208 s. Gütersloh: Gütersloher Verlagshaus, 2009. Pris EUR 19

ISBN 978-3-579-06879-4

De fleste bøker som omhandler psykiatri, beskjeftiger seg med fagets skyggesider. Det er langt mellom bøker som omhandler lysglimtene fra et fag som hjelper og behandler svært mange mennesker. Denne utgivelsen er slikt et sjeldent lysglimt. Forfatteren, Manfred Lütz, er psykiater, psykoterapeut og teolog (!), og har siden 1997 vært sjefslege ved Alexander Krankenhaus i Köln. Han har et brennende engasjement for psykiatrien og medmennesker med psykiske lidelser – og en aldri så liten regning å gjøre opp med oss andre «normale», vi som er så redde for å falle utenfor den normerte rammen, og som betrakter de som gjør det, med frykt og skjeve blikk.

Det hele åpner med et oppgjør med vår tids trang til å erklære historiens tyranner og diktatorer for psykisk syke, og derfor onde. Det er behagelig å karakterisere f.eks. Stalin og Hitler som utilregnelige og psykisk syke, fordi vi da kan trekke opp en grense mellom dem og oss. Lütz mener at dette gir oss en mulighet til å avskrive det onde som noe «sykt» (fortrinnsvis psykisk), ikke som et resultat av de mange valgene vi hver dag tar. Ikke overraskende argumenterer han med at ovennevnte to menn både var systematiske og beregnende i sine handlinger, noe som ikke hadde vært mulig med en alvorlig psykisk sinnslidelse. Nettopp det at Hitler var så «normal», gjorde at han kunne kommunisere med de andre «normale», si det de ville høre, og sørge for at det han sa, ble akseptert. At både Stalin og Hitler hadde det man kan betegne som «psykopatiske trekk», er Lütz enig i, men han påpeker at psykopati er likt representert blant mennesker med og uten kjent psykisk lidelse.

Hvert kapittel er viet en psykisk lidelse, som depresjon, demens, schizofreni etc. I tillegg er det to kapitler som omtaler ulike behandlingsprinsipper i psykiatrien, både ikke-medikamentell og medikamentell, samt en kort gjennomgang av grunnlagene for ulike terapimetoder. Kapitlene er velskrevne, og stilen er preget av både humor og empati. Teksten er krydret med pasientopplevelser. I tillegg presenterer han også resultater fra nyere forskning når det gjelder årsaker og terapi. Særlig inntrykk gjør kapitlet om schizofreni, hvor forfatteren i løpet av en side klarer å formidle til leseren hvor skremmende det er når verden rundt deg går i oppløsning.

Alle kapitlene gjennomsyres av Lütz’ engasjement for pasientene – og for psykiatrien. Han mener at det ikke finnes «håpløse» tilfeller. Det som gjelder, er å finne balansen mellom sykdom og terapi. Og ikke minst må samfunnet ellers bli mindre «normopatisk» og mer tolerant og inkluderende. I en svært tankevekkende passasje i kapitlet om demens skriver han: «Wie eine Gesellschaft mit ihren Demenzkranken umgeht, ist die Nagelprobe für ihre Menschlichkeit» som direkte oversatt blir omtrent som følger: «Hvordan et samfunn behandler sine demenssyke, er den avgjørende testen på dets menneskelighet». Det er et viktig utsagn å ha i bakhodet, ikke minst i en klinisk hverdag, hvor det som ikke kan fikses og repareres, ofte blir sett på som «grus i systemet».

Dette er en tankevekkende og morsom bok som man lærer noe av. Som lege savner man kanskje referanser til annen litteratur, men dette er et bevisst valg fra forfatterens side. Målgruppen er bred (pasienter, pårørende, helsepersonell, interesserte medmennesker) – men det er også mye her å hente for medisinstudenter og legekolleger, både i psykiatrien og somatikken. Den hadde absolutt fortjent å bli oversatt til norsk, og ikke minst, bli brukt som ledd i å friste unge kolleger inn i psykiatrien. Hvem vet? Hadde jeg lest denne boken som student for 15 år siden, er det mulig at fagvalget ville blitt et annet.

Anbefalte artikler