60 år i Europa

Berit Olsen Om forfatteren
Artikkel

Verdens helseorganisasjon

Sixty years of WHO in Europe

59 s, ill. Genève: WHO, 2010. Pris CHF 25

ISBN 978-92-890-1417-5

Verdens helseorganisasjons spesialkontor for Europa åpnet 1. januar 1949, i en situasjon som etter andre verdenskrig bød på store helsemessige utfordringer: Krigen hadde ødelagt sykehus og helsesystemer, regionen hadde millioner av flyktninger og fordrevne, og sjeldne sykdommer gjorde comeback. Tuberkulose var økende for første gang på 100 år og tok i 1947 livet av 18 000 polakker hver måned.

WHOs Europa-kontor markerer nå jubileet med et lite hefte som dekker 60 års historie, det vil si: Vi får alt på første omslagsside beskjed om at de første 40 årene har vært dekket i detalj tidligere, slik at denne publikasjonen tar sikte på å fokusere på de siste 20 årene. Og godt er antakelig det, for de første 40 årene er så overfladisk behandlet at man må spørre seg om hensikten med i det hele tatt å ta med denne perioden. Heftet er disponert over tjenestetiden til de fem regionaldirektørene: Norman Begg (1949 – 56), Paul van den Calseyde (1956 – 66), Leo A. Kaprio (1966 – 85), Jo E. Asvall (1985 – 2000) og Marc Danzon (2000 – 10). Dette er et grep som sant å si virker nokså gammelmodig i sin personfokusering.

Ser vi på de siste to regionaldirektørene, er Jo Asvalls periode på 15 år tilgodesett med åtte sider, mens Marc Danzons tiårsperiode dekkes på hele 17 sider. Det er all grunn til å undres på om dette adekvat reflekterer betydningen av de to periodene. I Asvalls periode skulle WHOs «Helse for alle»-strategi implementeres, med Berlinmurens fall og Europas utvidelse fra 31 til 50 stater, det var tiden for Tsjernobyl, krigen i Jugoslavia og Health21. Det siste tiåret under Danzon er preget av at Europa-kontoret finner sin plass som serviceyter overfor medlemslandene, og bestreber seg mer på å dekke deres behov enn å promotere egen policy.

I en så kort presentasjon er det naturlig at de ulike WHO-programmene må få en nokså summarisk omtale. Ikke desto mindre kunne enkelte sentrale begivenheter vært viet større plass, f.eks. utvidelsen av Europa-regionen med Sovjets fall, eller situasjonen under den kalde krigen, med praktisk talt intet samarbeid mellom øst og vest, hvor WHO var et sjeldent unntak hvor det foregikk praktisk samarbeid.

Det er uklart hvem som er målgruppen for denne publikasjonen utover Marc Danzons nærmeste familie. Publikasjonen er imidlertid lettlest, med mange bilder, sitater og mye luft. Papirkvaliteten er god. Det forekommer en del gjentakelser som ytterligere styrker følelsen av at man egentlig ikke har så mye av et budskap å komme med.

Anbefalte artikler