Allmennlegene må ha tillit i samfunnet

Ellen Juul Andersen Om forfatteren
Artikkel

– Allmennlegene må ha tillit i det politiske miljø, i forvaltningen og blant samarbeidspartnere.

Gisle Roksund. Foto Ellen Juul Andersen

Det var et av budskapene leder i Norsk forening for allmennmedisin Gisle Roksund ga på foreningens årsmøte på Lillehammer i mai. Han omtalte rapporten «Tillit – Trygghet – Tilgjengelighet, Styrking av allmennmedisin og fastlegeordning frem mot 2020» (1).

Roksund viet ordet tillit oppmerksomhet. – Tillit er skjørt. Fastlegene ligger på topp når det gjelder meningsmålinger om tilfredshet blant publikum, men brukertilfredshet er ikke nok. Vi må ha tillit i det politiske miljøet, i forvaltningen og blant samarbeidspartnere. Vi må være i stand til å se at forvaltningen har et ansvar som inkluderer en viss kontroll og styring med hva fastlegene gjør og ikke gjør, sa han.

Han mente at flere deltjenester ønskes styrket, bl.a. helsesøstertjeneste, jordmortjeneste, helsestasjoner m.fl. og fryktet at mange ønsker å marginalisere fastlegen i ulike sammenhenger. – Skal vi få utviklet faget allmennmedisin i tråd med det vi på faglig grunnlag ønsker, må vi stille oss slik at vi har tillit hos «de andre», nemlig å ta ansvar også for allmennmedisinske offentlige oppgaver, delta i kvalitetsutvikling, feie for egen dør med tilgjengelighet, delta i legevaktsordningene osv., sa han. – Vi må ikke lukke oss inne på kontoret og «bare» ta unna venterommet uten å tenke prioriteringer. Prioriteringer i helsevesenet starter hos allmennlegen. Hvem er vi tilgjengelige for, hvem bruker vi tid på? sa han. Roksund var tydelig på at tvang og plikt ikke er veien å gå for å få dette til, men at forholdene må legges til rette for at også disse jobbene blir attraktive og stimulerer til fagutvikling.

Rekruttering er avgjørende

Roksund mente at det er behov for strukturerte opplegg for spesialistutdanningen og at utdanningskapasiteten må økes kraftig. – Det bør opprettes utdanningshjemler i allmennmedisin som i andre spesialiteter, og leger i spesialistutdanning bør kunne velge mellom fast lønn eller om de skal arbeide i forhold til Normaltariffen som fastlegene for øvrig. Det må tilbys fleksible ordninger i forhold til deltidsarbeid, delelister, og muligheten for å kunne kombinere fastlegearbeid med forskning, sa han. Han mente at legevaktene bør organiseres og dimensjoneres slik at fastlegene kan «ta tilbake» legevaktene. Leger i spesialisering skal bare ha vakt med spesialist i allmennmedisin som bakvakt.

Lite allmennmedisinsk kompetanse

Roksund var bekymret for at samhandlingsreformen hviler på uklare forestillinger om hva som er å oppnå når det gjelder forebyggende helsearbeid på individuelt nivå. Etter at stortingsmeldingen om samhandlingsreformen kom, har Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet holdt kortene svær tett til brystet (2). – Det har vært uventet krevende å komme i dialog, mente Roksund. Han var opptatt av at den allmennmedisinske kompetansen ikke er økt verken i Helsedirektoratet eller departementet.

– Det er i seg selv utfordrende, og den kontakt vi har hatt, har avslørt en bekymringsfull mangel på kompetanse og kontinuitet, spesielt i departementet, sa han.

Forskning og grunnutdanning

Erfaringen fra de første to årene har vist at Allmennmedisinsk forskningsfond på en avgjørende måte har bidradd til en ny giv i allmenmedisinsk forskning, gjennom finansiering av disse prosjektene.

Foreningen har på ulike arenaer god kontakt med akademiene. De har utviklet en felles forståelse av behovet for styrket undervisning i allmennmedisin i grunnutdanningen. Imidlertid mente Roksund at prosessene bak utformingen av grunnundervisningen er altfor lukket i akademier og dekanater. NFA og AU sendte høsten et brev til de fire dekanatene med spørsmål om oversikt over undervisningen i allmennmedisin, og hvordan dekanatene har tenkt å forberede seg på det økte behovet for allmennleger som Samhandlingsreformen legger opp til. – Det foreligger ikke noe svar ved årets utgang, fastslo han.

Anbefalte artikler