Kjønn og kjønnsorganer
«Transseksualisme har ingenting med seksualitet å gjøre – transseksualisme handler om kjønnsidentitet», hører man ofte fra ressurssenteret og fra norske transseksuelle. Slike utsagn tolker vi som et forsøk på å bryte den sterke koblingen som ofte har vært gjort mellom transseksualitet og seksualitet både i populærkultur og tidligere også innen psykologi og psykiatri. Ressurssenteret er opptatt av å lansere en motfortelling som er renset for den mer problematiske seksualiteten. Samtidig er det også klart at behandlingen av transseksualisme indirekte omhandler seksualitet. I konstruksjonen av det nye, kroppslige kjønnet, er den kirurgiske innsatsen orientert mot å fjerne reproduktive organer og å konstruere nye ytre kjønnsorganer. Kjønnsorgan markerer kjønn, men er også ment å skulle brukes til å praktisere sex.
Mange av dem som har vært gjennom behandlingsapparatet opplever at seksualitet tar stor plass i diagnostiseringsprosessen og at de blir grundig gjennomanalysert på dette feltet. Det er imidlertid påfallende hvor tause ressurssenteret og GID-klinikken er i offentligheten omkring temaet seksualitet. Kjønnsidentitet synes å fremstå som et langt mer verdig og renslig tema å sette søkelyset på enn seksualitet. Gjennom tausheten forsøker man å kommunisere at det ikke er noe ekstraordinært ved transseksuelles seksualitet. I en heteronormativ kultur, som den norske, antas det at seksualiteten er «normal» – altså heteroseksuell – så lenge man ikke sender signaler om noe annet.
Selv om ønsket om å endre det kroppslige kjønnet ikke primært handler om seksualitet, er det likevel slik at endringer av kroppslig kjønn kan få konsekvenser for seksualiteten. I en kulturell kontekst der både kjønn og seksualitet er binært organisert, vil endringer av kroppslig kjønn føre til at man endrer sosial identitet fra hetero til homo eller fra homo til hetero, hvis man tar utgangspunkt i at begjæret mot ett kjønn er stabilt gjennom transformasjonen. Dersom man endrer begjærsobjekt etter operasjonen, vil den sosiale identiteten som hetero eller homo vedvare også etterpå til tross for at man har endret kjønn.
Kjønnsorganer og genital estetikk blir sterkt vektlagt både blant flere av dem vi har intervjuet og i de medisinske diskursene og praksisene. Informantene, særlig mann-til-kvinne-transseksuelle, legger omfattende mening i operasjonen, og behandlingsopplegget investerer store ressurser i vagina.
Fokuset på kjønnsorganer som skal fungere i møtet med en partner (av motsatt kjønn), synes å ligge som et premiss for behandlingen av transseksuelle. Slik vi oppfatter det, handler vaginafokuset i behandlingen av mann-til-kvinne-transseksuelle om:
at en kvinne per definisjon forstås som en person som er vaginalt penetrerbar
at man konstruerer personer som skal fungere mest mulig «normalt» seksuelt, og at heteroseksualitet danner modellen for hvilke organer som er seksuelt nødvendige
hva som er medisinsk tilgjengelig og praktisk
I forbindelse med fjerning av testikler og penis er det vanlig samtidig å vrenge penis og konstruere en vagina. Disse operasjonene må utføres samtidig. Konstruksjonen av vagina er standard for alle som får utført mann-til-kvinne-behandling. Siden konstruksjon av penis for kvinne-til-mann-transseksuelle er mye mer komplisert og har mindre tilfredsstillende resultater enn vaginakonstruksjonen, er det valgfritt for dem om dette skal gjøres. Uavhengig av seksuell praksis (f.eks. aseksualitet, sølibat eller preferanse for andre seksuelle aktiviteter enn vaginalt samleie), synes vaginaen i alle tilfeller å fungere som et symbol på kvinnelighet både for behandlerapparat og pasienter.
Det kan iblant synes som om det er et misforhold mellom det genitale fokuset i det etablerte behandlingsopplegget og de utfordringene hverdagslivet byr på for mange kjønnsopererte. Den ureflekterte heteronormativiteten i den medisinske behandlingen for mann-til-kvinne-transseksuelle treffer ikke alltid de mangfoldige identitetene og seksuelle praksisene som pasientgruppen faktisk rommer. Man kan tenke seg at det for noen av dem ville vært mer hensiktsmessig å legge mer vekt på plastisk ansiktskirurgi og stemmetrening. Det vaginale fokuset synes imidlertid å ha minst like stor symbolverdi som bruksverdi for pasientene, og det er ingen av dem som kritiserer GID-klinikkens vaginalfokus.
I tillegg til en vagina skulle imidlertid mange av dem også ønsket seg mer plastisk kirurgi og annen hjelp for å støtte opplevelsen av å være kvinne eller mann i dagliglivet. De medisinske diskursene, sammen med statlige bevilgninger, har på denne måten makt til å bestemme at kjønnet sitter mellom beina, heller enn i ansiktsform, hårvekst, stemme, kjeve- og tannstruktur.