Lærerikt og tankevekkende om hysteriens historie

Astrid Nøklebye Heiberg Om forfatteren
Artikkel

Bondevik, H.

Hysteri i Norge

Et sykdomsportrett. 407 s, ill. Oslo: Unipub, 2009. Pris NOK 379

ISBN 978-82-7477-329-5

Boken er en bearbeidet utgave av forfatterens doktorgradsavhandling fra 2007, Medisinens orden og hysteriets uorden. Hysteri som er en av medisinens eldste diagnoser og mest kontroversielle sykdommer, finnes ikke lenger som egen diagnostisk kategori. Men, ifølge forfatteren, eksisterer den kanskje likevel i form av andre uspesifikke sykdomsbetegnelser som somatiseringslidelse, konversjonsnevrose, AD/HD, dissosiativ lidelse, histrionisk personlighetsforstyrrelse, kronisk tretthetssyndrom, fibromyalgi eller bare psykosomatiske symptomer.

Hysteri er en kulturdiagnose som må konstrueres på tvers av historiske, faglige og kulturelle skillelinjer. Ikke uten grunn hadde hysteri sin gullalder omkring det forrige århundreskiftet, og forfatteren har tatt for seg hysteridiagnosens historie i perioden fra 1870 – 1915. Hun beskriver fenomenet innen tre ulike undersøkelsesfelt: fagmedisinen, institusjonen/asylet og skjønnlitteraturen.

Innen medisinen blir hysteriet en prøvestein for ulike forklaringsmodeller. På tross av medisinens tradisjonelle analytiske og vitenskapelige tilnærming, kom man ikke frem til noen entydig og konsistent oppfatning av hysteriets vesen eller etiologi. Ideologisk og kulturelt innhold kom stadig til syne i diskusjonen, tydeligst i utfordringen fra kvinnesaken. Hysteriet var først og fremst forbundet med å være kvinne. Hva er kvinnens egentlige natur, og hva er avvik, galskap?

Beskrivelsen av institusjonen er i alt vesentlig hentet fra journalmateriale fra Gaustad sykehus fra 1885 til den første verdenskrig, i alt 1 003 journaler. Ikke alle var tilgjengelig. Hysteri ble ofte koblet opp med hypokondri, og selv om storparten av pasientene var kvinner, fikk også en del menn diagnosen. Journalmaterialet viser hvordan situasjonsdiagnosen hele tiden farges av sosiale og kulturelle oppfatninger.

I avsnittet om skjønnlitteraturen beskriver Bondevik en rekke forfattere: Amalie Skram, Bjørnstjerne Bjørnsom og ikke minst Henrik Ibsen med Et dukkehjem, som kanskje det tydeligste eksempelet. Både Helmer, fru Linde og dr. Rank betegner Nora som gal når hun overskrider grensene for kvinnelig atferd.

I den hippokratiske ed inngår at vi som leger ikke skal skade pasienten. Men vi grøsser når vi leser om hvilke behandlinger våre ærede kolleger har gitt sine pasienter – i aller beste mening, ut fra sin oppfatning om hva som er avvik og sykdom. Og spørsmålet trenger seg på: Hvilke forferdeligheter er det vi utfører i dag i aller beste mening?

Idéhistorikere, som Hilde Bondevik, kan hjelpe oss til å se og undre oss, kanskje også til å revurdere noe av vår praksis i tide.

Anbefalte artikler