Se artikkelen og alle kommentarer

Rapport fra Addison-pasientens verden

Torveig Hagestad Aas Om forfatteren
Artikkel

Jeg er en kvinne på 59 år som har hatt diabetes 1 siden 1964 og Addisons sykdom siden 1978. 31. oktober 2009 fikk jeg feber og en intens følelse av utilpasshet. Jeg fikk ikke svar på legevakten og slo derfor 113. De reagerte raskt, og jeg ble sendt til sykehus med ambulanse. Alle rundt meg ble straks ikledd smittevernutstyr, og så kom jeg i isolat – helt grei oppfølging! En sykepleier informerte om at det skulle startes behandling med Tamiflu. Ansvarlige lege hadde først tenkt å seponere mine kortisontabletter, men jeg ga beskjed om at det var det rene vanvidd! Det ble til at kortisondosen skulle dobles – kortison og insulin skulle jeg selv ta ansvar for.

Jeg utviklet raskt atrieflimmer og atrieflutter, men 100 mg Selo-Zoc hadde god effekt. De neste to dagene sov jeg stort sett. Jeg fikk tilført saltvann gjennom drypp. Fire dager etter innleggelsen kom en ung turnuslege og sa at jeg skulle sendes hjem. Jeg minnet om at jeg hadde Addisons sykdom. Ingen fare, var svaret. Hjem kom jeg, med nye hjertemedisiner og beskjed om isolat og Tamiflu-behandling.

Dagen etter kunne jeg knapt stå på beina og falt snart i en dyp døs. Utskrivende lege var enig i umiddelbar ny innleggelse og sørget for at ambulansen raskt kom. Alt gikk veldig fort! «Stor forvirring» er dekkende for hvordan det var der i det lille avlukket på mottakelsen. Situasjonen utviklet seg til å bli svært kritisk. Jeg ble stadig kaldere, og blodprøver var det umulig å ta. Dette ble løst ved at det ble lagt inn sentralt venekateter. Jeg fikk sterke kramper og hyperventilerte. Senere ble jeg overført til overvåkingen, og der gikk jeg gjennom to harde krampeanfall til. Nå ble styringen av kortison og insulin overtatt av sykehuset. I tillegg fikk jeg kortison i høye doser intravenøst de neste to døgnene, pluss antibiotika med tanke på en eventuell kald sepsis.

Etter to døgn kom overlegen på overvåkingen og sa at jeg skulle settes tilbake på min vanlige kortisondose. Jeg svarte at det kunne være farlig, medisineringen må trappes ned. Legen var uenig, men han måtte innrømme at han ikke visste. Etter hvert kom jeg til endokrinologisk avdeling og fikk bli der noen døgn før ny hjemsendelse.

Jeg sitter i hovedstyret for Morbus Addison-foreningen og er i tillegg redaktør for bladet vårt, Barken. Det jeg opplevde, er ikke så uvanlig. Man blir lagt inn på sykehus på grunn av en annen diagnose enn den man kan dø av i løpet av kort tid. At ambulansepersonell ikke vet hva de skal gjøre med en pasient med Addisons sykdom, er ille nok, men at leger ikke er mer oppmerksom på farene når en med vår diagnose blir innlagt, det kan jeg ikke forstå!

Anbefalte artikler