Styrket samarbeid om utdanning av leger i lavinntektsland

Aktuelt i foreningen
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Mangel på leger gjør at store grupper av verdens befolkning ikke har tilgang til grunnleggende helsetjenester.

    Hilde Engjom. Foto Lise B. Johannessen
    Hilde Engjom. Foto Lise B. Johannessen

    – Problemet øker på grunn av aktiv rekruttering til rike land og rekruttering til arbeid utenfor den offentlige helsetjenesten, sier Hilde Engjom, leder av Legeforeningens utvalg for internasjonal helse. Høyinntektsland står overfor en demografisk endring i befolkningen, og etterspørselen etter arbeidskraft fra utlandet vil derfor øke i fremtiden. På denne bakgrunn har Legeforeningen utarbeidet policynotatet Styrket samarbeid om utdanning av leger i lav- og mellominntektsland. Notatet belyser at mangel på leger gjør at store grupper av verdens befolkning ikke har tilgang til grunnleggende helsetjenester.

    Behov for stabile rammer

    Behov for stabile rammer

    Engjom påpeker at mange norske leger og annet helsepersonell er engasjert i ulike former for helsearbeid i lav- og mellominntektsland. – Engasjement i lav- og mellominntektsland har i stor grad vært tuftet på personlig innsats og kontakter. Det er behov for å skape rammer der dette engasjementet kan videreføres og styrkes, sier hun. Som et ledd i styrkingen bør det satses på større programmer gjennom langsiktige partnerskapsordninger mellom institusjoner i lav- og mellominntektsland og i Norge, fremkommer det i notatet.

    Økende globalisering fører til at vi i større grad møter tilstander som tidligere har vært sjeldne i Norge. Norske leger har derfor økende behov for kunnskap om sykdomsmønster, behandlingsmåter og helsetjenesteorganisering i andre land, sier Engjom. Det fremheves i notatet at utdanningssamarbeid kan gi norske leger verdifull kompetanse og innsikt i håndtering av sykdommer som er sjeldne i Norge. Samtidig vil de få verdifull kunnskap om helsetjenesteorganisering og helseutfordringer i lav- og mellominntektsland.

    Arbeidet med FNs tusenårsmål for helse og økende internasjonal vilje til økonomisk innsats har ført til endringer i helsetilbudet for fattige mennesker. Denne satsingen har imidlertid i liten grad lagt vekt på utdanning eller generell bedring av helsesystemet. – En langsiktig satsing på utdanning er nødvendig for å styrke både primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, sier Engjom. – Også Norge vil ha nytte av samarbeid om utdanning, men utformingen må primært legge vekt på å styrke helsetjenesten i lav- og mellominntektsland, sier hun.

    Dekke behov og øke kompetanse

    Dekke behov og øke kompetanse

    For at norske leger som deltar skal få godt utbytte og også kunne bidra til kompetanseutvikling ved samarbeidsinstitusjonen, bør det være et krav at de som reiser har god samfunnsmedisinsk eller klinisk erfaring. Introduksjon i lokale arbeidsforhold, kulturelle forhold og ressurssituasjon er viktig. Norske deltakere må ha gjennomført et forberedelseskurs for å få basal kunnskap om sykdommer og helsetjenesteorganisering, kultur og rolleforståelse. Det finnes i dag mange relevante kurs for dette formålet også ved norske universiteter. Disse utdanningsmulighetene er ikke er godt nok kjent blant leger.

    Legeforeningen mener at det viktigste ved samarbeidsprosjekter er å dekke behovene i lav- og mellominntektsland. Det er viktig å styrke lokale fagmiljøer og bidra til å etablere faglige nettverk nasjonalt, regionalt og internasjonalt. Man må legge til rette for at leger gjennom sine organisasjoner kan peke på disse landenes behov, blant annet for å kunne påvirke norske og andre myndigheter og internasjonale aktører.

    Behov for tydeligere finansiering

    Behov for tydeligere finansiering

    I dag er det stort behov for bedre og oversiktlig samarbeid med hensyn til iverksatte tiltak og finansiering av disse. Dette har vist seg vanskelig å gjennomføre i Norge blant annet fordi bistandsfinansieringen kommer fra ulike kilder. Utdanningssamarbeid med institusjoner i lav- og mellominntektsland er lettere å organisere om det blir utarbeidet en god og oversiktlig finansieringsmodell der ulike finansieringsmuligheter er samordnet. – Institusjoner med prosjekter i lav- og mellominntektsland må gis en finansiering som tillater en god administrasjon av prosjektene, sier Engjom.

    Utkast til policynotatet er sendt på høring med svarfrist 8.3. 2010.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media