Kristoffer Brodwall Om forfatteren
Artikkel

Siden oppdagelsen av hiv-1 i 1984 har gjentatte forsøk på å utvikle en hivvaksine vist seg vanskelig, blant annet fordi viruset muterer hyppig. De fleste vaksiner virker ved å stimulere produksjon av antistoff som nøytraliserer det infeksiøse agenset, men tidlig i 1990-årene hadde man ikke sett nøytraliserende effekt på hiv-1 av vaksineinduserte antistoffer. Derfor ble strategien endret i retning av forsøk på å stimulere cellemediert immunitet. Dette kan ikke hindre smitte, men kan i teorien bremse progresjon fra smitte til sykdom. Heller ikke denne strategien har gitt noen effektiv vaksine så langt (1).

Håpet om allikevel å kunne utvikle en vaksine som gir nøytraliserende antistoffer, fikk nytt liv i januar 2009. En svensk studie viste at en stor andel av menn som har hatt reseptiv oralsex med hivpositive menn uten selv å bli smittet, produserer hivnøytraliserende IgA-antistoff (2).

Nylig økte optimismen ytterligere da en fase 2-studie i Thailand viste tendens til beskyttende effekt av fire injeksjoner med rekombinant kanarifuglkoppevirus (ALVAC-HIV [vCP1521]) samt to forsterkningsdoser med rekombinant glykoprotein 120 (AIDSVAX B/E), som inneholder deler av overflatemolekyler fra hiv-1. 16 402 forsøkspersoner ble randomisert til vaksine eller placebo. Samlet observasjonstid var 52 985 personår. Behandlingsintensjonsprinsippet og per protokoll-analysene viste tendens til beskyttende effekt mot senere hivinfeksjon, men p-verdiene var ikke statistisk signifikante (0,08 og 0,16). Man fant imidlertid ut at fem av personene i intervensjonsgruppen og to personer i placebogruppen hadde vært hivinfisert allerede ved inklusjon. Ved eksklusjon av disse sju fra analysen (behandlingsintensjon) fant man en beskyttende effekt på 31,2 % (95 % KI 1,1–51,2, p = 0,04) (3). Dette gir håp om at det kan være mulig å utvikle en effektiv hivvaksine som er egnet for massevaksinasjon.

Anbefalte artikler