Snusfornuft og udugelighet
I noen romaner er legen nevnt ved navn. En distriktslege nordpå, Karsten Tennesen Lund, har pretensjoner om å være blant de fine i samfunnet (August (1930)). Etter å ha giftet seg med hushjelpen sin flytter han til et nytt sted. Her kommer han i klammeri med stedets trollkvinne som er blitt oppsøkt av legefruen. Trollkvinnen stikker fingeren inn i legens øye og han må reise til Bodø for å bli operert. I sin reduserte tilstand med glassøye får legen et nytt blikk for seg og hustruen og ekteskapet blir reddet (Men livet lever (1933)).
Den snusfornuftige doktor Stenersen i romanen Mysterier (1892) er bare praktiserende lege i den lille kystbyen (i motsetning til distriktslegen, embetsmannen). Han er gift med en mørk og sykelig dame og sammen bor de i et uordentlig hus. Doktoren er kranglevoren og en dårlig fagmann. I tillegg er han en depressiv misantrop, som på en fyllefest uttaler: «Vi skulle drepe oss alle!» Hovedpersonen i boken, Nagel, har et glass med cyanid, og i stedet for å ta ansvar lar legen ham beholde giften. Nagel forteller en historie om et menneske som har begått selvmord. Stenersen bagatelliserer dette, og forstår ikke at Nagel er i ferd med å gjøre det selv; han hopper senere i sjøen og drukner seg.
Distriktslege Ole Riis i Børn av tiden 1913 skulle hjelpe fruen til stedets godseier med å nedkomme. En dag slår han seg rett og slett til på godset etter å ha blitt hentet til et nattlig oppdrag. Dette vekker mishag hos godseieren, som bemerker at sorenskriveren, doktoren og bispen «solet seg i sin egen intethet».
Mer sympatisk skildret er ikke hans etterfølger nordpå, doktor Muus. Han er liten og rar, har store deformerte ører og fattig skjeggvekst. Muus lar seg aldri imponere av noe og skaper kontinuerlig mishag omkring seg. Godseieren liker ham ikke, tilkalte ham ikke da han ble syk og avviste ham bryskt da han allikevel møtte opp. I den følgende roman, Segelfoss by (1915), blir distriktslege Muus beskrevet som en mann uten videre evner og kjølig av vesen. Hans utseende blir nå karakterisert som «degenerert» – og fortelleren spør om han var en rest av en bytting som hadde forvillet seg inn i slekten. Han frir til fabrikkeierens datter, men når det viser seg at hun er halvt indianer, vil Muus kansellere det hele. Han er en viktigper som stiller hårfine diagnoser og som vil vise at han er vant med å ferdes i salonger. Hans mest brukte resept lyder på bromkalium, så pasientene skal falle til ro. Han «aper etter det moderne», lyder Hamsuns nådeløse beskrivelse.
Doktor Øien og sakfører Robertsen går i Siste kapitel (1923) sammen om å bygge et sanatorium på høyfjellet. Doktoren er en vims som gir dråper og medikamenter, selv om han vet at det ikke hjelper. Det er ingen verdighet eller myndighet i hans opptreden. Han er overfladisk overfor den brystsyke pasient, og en tom pratmaker. Vinterstid faller legen ned i en råk og legger seg til å sove med de våte klærne på. Den etterfølgende lungebetennelsen blir fatal for doktor Øien. «Et barn med eksamen,» er fortellerens diagnose. Den neste legen på sanatoriet er en lang stake som byr en pasient med selvmordstanker på pjolter; det er bedre enn å søke opp en gravplass. «Doktorene er aldri annet enn humbug,» er fortellerens endelige dom.
Hamsuns nådeløse skildring av sin egen erfaring med leger under rettsoppgjøret i Paa gjengrodde stier (1949) er godt kjent og vil ikke bli gjentatt her. Konklusjonen «varig svekkede sjelsevner» (2) var som kjent tung å svelge for Hamsun.