Blandet om pest

Lars Walløe Om forfatteren
Artikkel

Bisgaard, L

Søndergaard, L

Living with the black death

233 s, tab, ill. Odense: Syddansk Universitetsforlag, 2009. Pris DKK 198

ISBN 978-87-7674-389-5

En epidemi av byllepest kom til Hongkong fra andre deler av Kina sommeren 1894. Den ansvarlige bakterien ble raskt identifisert av sveitseren Alexandre Yersin (1863–1943) og kalles i dag Yersinia pestis. I sin første publikasjon om funnet hevdet Yersin at han ikke bare hadde funnet årsaken til den pågående epidemien, men at han også hadde identifisert årsaken til pestepidemiene i Europa i middelalderen og i tidlig nytid. Epidemien spredde seg i løpet av ti år fra Hongkong først til India og senere til alle bebodde kontinenter. I området rundt Bombay (Mumbai) ble det vist at sykdommen smittet fra svarte rotter (Rattus rattus) til mennesker ved hjelp av rotteloppen Xenopsylla cheopis. Denne smittemekanismen ble allment godtatt først av medisinere og biologer, senere av historikere som forklaring også på utbredelsen av middelalderens pestepidemier. De siste 25 år har imidlertid enkelte biologer presentert argumenter mot Yersins hypotese om at middelalderens pester og moderne pest er samme sykdom. Historikere ble for alvor interessert i denne diskusjonen etter at den amerikanske historikeren Samuel K. Cohn publiserte sin bok om temaet i 2002 (1).

Danske historikere arrangerte et symposium i Odense i 2004 med Samuel Cohn som hovedforedragsholder. Boken Living with the black death presenterer sju av foredragene fra symposiet samt tre artikler som er skrevet etterpå. Norske historikere er representert ved Ole Georg Moseng. Dessverre er ikke Cohns innledningsforedrag med. En leser som ikke kjenner Cohns argumentasjon, vil derfor ha noen vanskeligheter med å følge diskusjonen i et par av artiklene.

Artiklene er av svært vekslende kvalitet. Et par er skjemmet av grove feil i den biologiske informasjonen. Manfred Vasold skriver for eksempel at moderne pest (i motsetning til middelalderens pestepidemier) ikke kan angripe hund, katt, esel, sau og gris. Det er imidlertid godt dokumentert både fra epidemiske utbrudd etter 1900 og fra laboratorieforsøk at Yersinia pestis kan infisere alle disse artene. Mosengs artikkel er blant de bedre, selv om han velger ikke å ta standpunkt til hovedspørsmålet: Var middelalderens pester og moderne pest samme sykdom?

For meg er den mest interessante artikkelen i samlingen Lisa Gerda Knudsens detaljerte beskrivelse av utbredelsen av pest over Sjælland, Lolland, Falster og Møn i årene 1653–57. Fra denne perioden finnes kirkebøker som Knudsen har kunnet benytte. Hun viser klart at spredningsmønsteret ikke er langs en gradient fra København, slik man ville vente hvis sykdommen ble spredd med rotter eller ville dyr, men at sykdommen hopper tilfeldig mellom kirkesognene over hele femårsperioden.

Det er vanskelig å gi en generell anbefaling av denne boken. For leger med god kjennskap til den pågående diskusjonen om årsaksforhold og smittemekanismer for tidligere tiders pestepidemier vil 2–3 av artiklene være av stor interesse.

Anbefalte artikler