Trygve Aanjesen, allmennpraktiserende fastlege og smittevernlege, Tvedestrand
1. Første runde fikk vi bare 500 doser (kommunen hadde 6 000). Det var til ca. 1/4 av definerte risikopasienter og følgelig en «rasjonert» vare. Det i seg selv er nok ganske uvant for de fleste i vårt overflodssamfunn. I godt samarbeid med sentral administrasjon, politisk ledelse og helsepersonell i kommunen valgte vi å dele vaksineringen i fire «enheter»: Hjemmebaserte tjenester (sykehjem, hjemmesykepleie og ansatte), helsestasjon (gravide, risikopasienter, barn og unge) og to fastlegekontorer. Det ble avertert i lokalpresse og på kommunens hjemmeside i god tid (tre dager) før vaksinering, slik at de som var aktuelle skulle ha tid til å prioritere dette.
Vaksinering ved hjemmebaserte tjenester og helsestasjonen foregikk i rimelig ordnede former. Vaksinering ved de to legekontorene ble noe kaotisk med hensyn på kødannelse og dårlig plass til observasjonene etter at vaksinen var satt grunnet mye bedre oppmøte enn vi tidligere har hatt ved vanlig sesonginfluensavaksinering.
Det var godvær, men mange måtte vente utendørs både på vaksinen og i observasjonstiden. Videre ble det en uønsket fortetting av folk i risikogruppen og kanskje noen smittede. Men det var mye blide folk og en viss dugnadsstemning både blant folk og helsepersonell.
2. Vi har planlagt dette over lang tid. Som kombinert fastlege og kommuneoverlege (smittevernlege) i en liten kommune følte vi oss godt forberedt på alt unntatt et oppmøte over forventning.
3. Vi forberedte neste vaksinerunde som timebestilling. I samarbeid med kommunen opprettet vi en telefon som kun skulle ta i mot timebestilling til neste vaksinerunde (også 500 doser). Det var to grunner til dette: Det må være bedre å stå i en telefonkø enn i en uorganisert vaksinasjonskø. Kø blir det for rasjonerte, ettertraktede varer uansett. Videre forlangte vi at vi denne gang organiserte det slik at det var plass til de vaksinerte på venterommet i den anbefalte observasjonstiden. Det er tidvis en hårfin balansegang mellom å begrunne nødvendigheten av vaksinering, uten dermed å skremme mange med hensyn til epidemiens alvorlighetsgrad. Vår politiske ledelse var klar overfor meg som smittevernlege, at jeg skulle informere pressen. Det ga meg god kontroll over både faglige og administrative utspill lokalt, noe jeg opplevde som bra. Det har ført til lite oppryddingsarbeid lokalt. Innad i kommunen har jeg vært tilgjengelig på e-post og mobil alle dager. Videre har jeg besvart ganske mange e-poster fra lokale grupper som skoler osv. Klarering/informasjon innad før mine utspill i pressen, har også ført til at ingen er blitt unødig overrasket over presseoppslag. Dobbeltrollen som kommunelege/smittevernlege og fastlege har denne gangen så langt hatt sine store fordeler.
Jeg har i andre kanaler gitt klart utrykk for at sentrale helsemyndigheter, som i og for seg har gjort en kjempeinnsats, må tale mer med én stemme. Opplegget har jo vært en formidabel pedagogisk utfordring. Ønsket om til enhver tid å gi den siste riktige informasjon har nok gjort at hovedinntrykket er blitt stadig endring i informasjon og forvirring over siste gjeldende sannhet. Dette formidler pasienter til oss.
En del høyttenkning i riksdekkende mikrofoner vedrørende verstefall-scenarier har nok økt angsten og utryggheten unødig. Det var vanskelig å lage perfekte planer på en del områder når vi ikke visste når vi ville få vaksine, hvor mye vi ville få, hva den skulle koste og hvordan vi skulle finne frem til risikogrupper.
Inndeling i risikogrupper og prioriterte grupper har også skapt en del forvirring. Selv om det tilflyter ny informasjon er det ikke sikkert man skal endre planer dersom hovedinntrykket hos mange blir at dette er forvirrende.
Vårt hjelpepersonell har til tider også vært ganske oppgitt over alle spørsmålene/henvendelsene rundt influensaen og vaksinering.