Vil telemedisinen redde verden?

Berit Olsen Om forfatteren
Artikkel

Wootton, R

Patil, NG

Scott, RE et al

Telehealth in the developing world

318 s, tab, ill. London: RSM Press, 2009. Pris GBP 30

ISBN 978-1-85315-784-4

En turist i Afrika utvikler spesielle og sære symptomer ved hjemkomsten, og utkantlegen nord i Canada finner frem til en ekspert i sjeldne tropesykdommer ved Nelson Mandela-universitetet i Durban. Det er ønskelig med en rask videokonferanse som kan bidra til å avklare diagnostikk og behandling. På begge steder finnes det nødvendige tekniske utstyret, så hva skulle hindre en slik løsning? Relevante helsemyndigheter begynner å stille spørsmål: Hvem er spesialisten i Durban og hvilke kvalifikasjoner har han/hun? Er vedkommendes kvalifikasjoner godkjent i Canada? Er dette tilfellet innenfor vedkommendes spesialitet? Vil vedkommende kreve salær? Vil dette åpne for en flom av liknende henvendelser? Siden det er behov for diagnostikk og behandling, vil vedkommende tropemedisiner være å anse som praktiserende i Canada? Hva med lisens? Hvem har det kliniske ansvaret? Hva med sykehusets og helseregionens rettslige ansvar? Kan det foreligge komplikasjoner av etisk karakter? Hva med konfidensialitet og privatlivets fred? Vil spesialisten ha behov for å se pasientens elektroniske journal for oppfølging av behandlingen eller ha behov for å gjøre egne opptegnelser etter videokonsultasjonen? I så fall, hva med sikkerhet, tilgang og autorisasjon, siden vedkommende ikke er ansatt ved foretaket?

Det sier seg vel selv at det til slutt ikke blir noen videokonferanse, men dette eksemplet hentet fra Telehealth in the developing world illustrerer godt de mange problemstillingene som må løses dersom begrepet global e-helse skal få praktisk betydning. Oppsummert er disse på helseinformatikksiden privatlivets fred, konfidensialitet og sikkerhet, inkludert pasientsikkerhet. For telehelse kommer i tillegg spørsmålet om lisensiering, rettslige forpliktelser og betalingsordninger.

Det er utvilsomt slik at telemedisin har potensial til å kunne bedre utnyttelsen av tilgjengelige helseresurser i u-land. Hovedutfordringene er imidlertid urealistiske forventninger, manglende langsiktig finansiering, manglende evaluering og mangelen på publiserte resultater og ekspertise.

Denne utgivelsen er den niende i en serie om telemedisinske emner. Målsettingen er å gi eksempler på vellykket implementering av konkrete prosjekter i utviklingsland innenfor administrasjon, utdanning og klinisk praksis. Målgruppen er uklar, men forfatterne håper at enhver vil finne noe av relevans. Den er rikt illustrert med fotografier og figurer, og i hvert kapittel er det referanser til videre lesing.

Eksemplene er å anse som vellykkede demonstrasjoner av bruk av telemedisin i u-land, men det må innrømmes at overbevisende dokumentasjon for kostnadseffektivitet ikke foreligger. Ressursfattige regjeringer gjør nok fortsatt best i å satse på ikke-virtuelle helsetjenester. Imidlertid er det verdt å legge merke til erfaringene fra Peru med et telemedisinsk nettverk basert på e-post via VHF-radiolink. I en studie har man nylig dokumentert at dette gir færre transporter av akuttpasienter fra helsesentre og helseposter.

Alt i alt er vel Telehealth in the developing world en bok av entusiaster skrevet for entusiaster. Verden går neppe fremover uten slike.

Anbefalte artikler