Bukken og havresekken

Ole Terland Om forfatteren
Artikkel

Anne Elise Eggen ber meg i Tidsskriftet nr. 17/2009 (1) om å konkretisere mine påstander om regelrytteri i blåreseptordningen (2). Jeg sikter først og fremst til to terapiområder jeg har hatt alvorlige problemer med de siste årene: Kravet om at tiazid skal være førstevalg ved hypertensjon (3) og at atorvastatin ikke automatisk gikk på blåresept. Hvis jeg hadde fått ustabil angina, ville jeg saksøkt min fastlege for uforstand i tjenesten dersom jeg ikke hadde fått atorvastatin straks. De siste årene har jeg dessverre skrevet ut mange resepter på simvastatin, selv om jeg a priori har visst at preparatet ikke ville føre til måloppnåelse for LDL-kolesterolnivå. Lykkeligvis for alle kom atorvastatin helt uventet tilbake på blåresept fra 1.6. 2009. Problemet atorvastatin/simvastatin er derfor ikke aktuelt når dette skrives, men det var ekstremt aktuelt da jeg skrev mitt første innlegg.

Det finnes en overveldende mengde litteratur, siste gang i form av ACCOMPLISH-studien (4), som bokstavelig talt tar livet av tiazid, også som annetvalg innen hypertensjonsbehandling. Uavhengig av preparatvalg er det dessuten direkte galt å ha et sjablongmessig førstevalg av blodtrykkspreparat (5). Når det med kombinasjonen ACE-hemmer/amlodipin er 20 % lavere forekomst av endepunktene (død pga. hjerte- og karsykdom, ikke-fatalt hjerteinfarkt, resuscitering etter hjertestans, koronar revaskularisering) enn kombinasjonen ACE-hemmer/lavdosetiazid (4), er det med vantro jeg registrerer at Blåreseptnemnda ikke for lengst har reagert og fjernet tiazidvedtaket.

Kravet om tiazid som førstevalg i blodtrykksbehandling (3) er definitivt ikke kunnskapsstyrt, slik Anne Elise Eggens overskrift søker å antyde. For meg som sitter nærmest pasienten og setter legevitenskapen om i praktisk handling, er det regler av typen tiazidvedtaket som svekker tilliten til fagligheten i Blåreseptnemnda. Jeg sier ikke nei til faglige anbefalinger, men det blir feil når det er den som betaler for legemidlene, som også setter opp reglene. Ønsket om å spare penger går utover fagligheten.

Når vi i tillegg får kompliserte regler for bruk av andre medikamenter (triptaner, alfareduktasehemmere, protonpumpehemmere, antihistaminer m.m.), er det jeg tar i bruk «regelrytteri». Jeg vet at norske leger bestreber seg på å opptre så korrekt som mulig ut fra det faktum at de forvalter store samfunnskostnader. Et komplisert og ulogisk regelverkt kan hindre legen i å utøve yrket etter beste medisinske praksis.

Anbefalte artikler