Utvikling av kronisk lymfatisk leukemi

Ragnhild Ørstavik Om forfatteren
Artikkel

Analyser av lagrede blodprøver fra en stor befolkningsundersøkelse bidrar til å forstå utviklingen av kronisk lymfatisk leukemi.

Kronisk lymfatisk leukemi er den vanligste formen for leukemi hos voksne i den vestlige verden, og forekomsten er spesielt høy i Skandinavia. Sykdommen kjennetegnes av en opphopning av monoklonale B-celler i beinmarg og lymfoide organer. Slike celler finnes imidlertid også hos friske – omkring 5 % av personer over 60 år har monoklonal B-cellelymfocytose, som er en parallell til den mer kjente tilstanden monoklonal gammopati med usikker klinisk betydning, som kan være forstadium til myelomatose. Risikoen for å utvikle kronisk lymfatisk leukemi for en person med monoklonal B-cellelymfocytose er omkring 1 % per år – omtrent den samme som for at monoklonal gammopati utvikler seg til myelomatose.

En studie fra National Cancer Institute i USA viser at kronisk lymfatisk leukemi sannsynligvis alltid utvikler seg via monoklonal B-cellelymfocytose: Blant om lag 77 000 deltakere i en populasjonsbasert nasjonal screeningundersøkelse fikk 45 personer senere diagnosen kronisk lymfatisk leukemi (1). Blodprøver tatt 3 – 6 år tidligere ble undersøkt med væskestrømscytometri og/eller PCR-metodikk for monoklonale B-celler. Hos alle unntatt én ble det påvist monoklonal B-cellelymfocytose. Det var ikke mulig å gjøre genetiske undersøkelser av cellene på begge tidspunkter, men analyser av de lette kjedene viste at klonene av B-celler sannsynligvis var de samme.

– Funnene har først og fremst betydning for å forstå sykdomsutviklingen bedre, sier professor Geir Tjønnfjord ved Medisinsk avdeling, Rikshospitalet. Vi kjenner ikke tiltak som kan redusere risikoen for transformasjon fra monoklonal B-cellelymfocytose til kronisk lymfatisk leukemi. Det er derfor ingen grunn til å iverksette systematiske undersøkelser for å avdekke monoklonal B-cellelymfocytose utenfor kliniske studier.

Anbefalte artikler