Viker ikke på kvalitet i spesialistutdanningen
God spesialistutdanning er en forutsetning for gode helsetjenester.
Investering i spesialistutdanningen er viktig for kvalitet og utvikling av fag og helsetjeneste og for at norsk helsetjeneste skal være på høyden internasjonalt.
Stortinget behandler i disse dager Ot.prp nr 83 (2008 – 2009) om spesialistutdanning bl.a. av leger. Legeforeningen har i dag delegert myndighet til kun én ting, og det er å godkjenne den enkelte spesialist. Myndighetene bestemmer alt annet, dvs. hvilke spesialiteter den norske helsetjenesten skal ha, retningslinjer for spesialisering og hvor spesialister skal utdannes, men med Legeforeningen som en viktig rådgiver. Legeforeningen aksepterer flytting av myndighet til å sette det siste godkjenningsstemplet. Det vi ikke viker på, er kvaliteten på utdanningen.
Norge har i dag en velfungerende utdanningsordning for legespesialister av god kvalitet basert på et nært samarbeid mellom myndighetene, Legeforeningen, de regionale helseforetakene, universitetene og arbeidsgiverne. Legeforeningen har etablert et stort faglig apparat for å sikre kvalitet og fagutvikling, gjennom spesialitetskomiteer, spesialitetsrådet, kurskomiteer og ad hoc utvalg. Legeforeningen har vært en faglig pådriver for å utvikle spesialitetene i samsvar med medisinens utvikling og fremskritt og har fremmet mange forslag til myndighetene om dette.
Legeforeningen mener det er nødvendig at det tette samarbeidet mellom aktørene videreføres. Vi har derfor sagt klart fra til Helse- og omsorgsdepartementet og til Stortinget at det er avgjørende at profesjonsorganisasjoner som Legeforeningen fremdeles er de faglige premissleverandørene, også dersom selve godkjenningsmyndigheten flyttes. Dette for å sikre et faglig beslutningsgrunnlag for utforming av utdanningssystemet for leger i spesialisering.
Legeforeningen mener det er svært alvorlig at Helse- og omsorgsdepartementet ikke har gitt noen redegjørelse for hva som skal erstatte det nåværende system, og hvilke konsekvenser endringene vil få for kvaliteten på spesialistene og dermed helsetjenesten.
Fremtidige systemendringer i spesialistutdanningen må gjøres på bakgrunn av grundige utredninger som belyser kvalitetsmessige, administrative og økonomiske konsekvenser for å kunne vurdere hvilke løsninger som best vil tjene pasientbehandling og kvalitet på helsetjenesten. Endringer i systemet for spesialistutdanningen er et sentralt spørsmål for norsk helsetjeneste og Stortinget bør forelegges eventuelle endringsforslag i form av en Stortingsmelding.