Etter operasjonen
Etter ti døgn ble jeg utskrevet fra universitetssykehuset uten nevrologiske utfall, men temmelig utmattet og med tre måneders full sykmelding. De første dagene hjemme ble jeg lett sliten og klarte kun noen få skritt utenfor huset. Den fysiske fremgangen var jevn og god, og etter tre måneder var jeg ikke så langt fra min fysiske tilstand før blødningen.
I ettertid har jeg tenkt mye på, og er takknemlig for, at det i Norge finnes spesialavdelinger som ved avanserte metoder kan behandle de relativt få av oss som rammes av denne dramatiske sykdommen. Likevel dør nesten halvparten av alle som rammes. Det er ikke vanskelig å tenke seg at det kreves faglig dyktighet og mye spesialkompetanse for å håndtere subaraknoidalblødninger optimalt.
«Men hvordan går det med det kognitive da, Asbjørn?» Spørsmålet ble stilt av en god fastlegekollega tre måneder etter blødningen. På medisinstudiet i 1970-årene lærte vi inngående om de dramatiske akuttsymptomene, og om mulig fatalt utfall, men kognitive problemer ble vel knapt nevnt. På dette tidspunktet opplevde jeg som sagt fin fysisk fremgang og glemte derfor vår lille telefonsamtale inntil flere måneder senere.
Fem måneder etter hjerneblødningen startet jeg opp i fastlegepraksisen med 50 % sykmelding. Jeg så frem til å treffe pasienter og kolleger. Jeg trodde at jeg ville være tilbake i full stilling etter få måneder. Jeg var derfor ganske uforberedt da jeg snart merket redusert tempo i arbeidet og redusert stresstoleranse. Den totale arbeidskapasiteten var heller ikke som før og jeg ble fortere trett.
Problemene vedvarte over tid og etter ca. to år, med flere typer kontakter i helsevesenet, der ikke minst min fastlege var til stor hjelp, bestemte jeg meg for å avvikle fastlegepraksisen og gå over i roligere type legearbeid, kombinert med gradert uføreytelse.