Erlend Hem Om forfatteren
Artikkel

Det er lettere å lære leger gode manerer enn å lære dem å være empatiske og medfølende

I ti år nå har jeg undervist medisinstudenter i klinisk kommunikasjon. Jeg møter dem gjennom nesten hele studieløpet – fra innøving av basale ferdigheter (som å hilse på pasienten og etablere kontakt) til kurs i hvordan man formidler dårlige nyheter (1). Det er morsomt å veilede motiverte og engasjerte studenter. De forstår at dette er nødvendige ferdigheter og at kommunikasjon kan læres (2, 3).

At legers atferd overfor pasientene har stor betydning, er selvsagt ikke ny kunnskap. I 1932 holdt Bergens-legen Hans Sivertsen (1873 – 1949) et foredrag der han påpekte at prestene har et fag som kalles «homiletikk», en opplæring i å opptre som prest. «Vi burde også ha dette fag – medisinsk homiletikk,» hevdet Sivertsen (4). En slik opplæring burde gis metodisk, mente han, for det er nødvendig å introdusere seg selv og gi opplysninger om diagnose, prognose og terapi under «fast formet opptreden. Da vil det falle lett å ta de ubeleilige sykebud, natteuroen, de urimelige konsultasjoner, ja utakk og misforståelse. Den enkelte lægeydelse vil da gis og føles som en interesse ved selve opgaven, og ikke som nu under kjødets ergrelser». Det skulle imidlertid ta mange år før ideene hans fikk praktiske konsekvenser (5).

De fleste diagnoser i medisinen stilles fremdeles best på bakgrunn av grundig anamnese og god symptombeskrivelse. Men mange leger tror de mister kontrollen over tiden når de vektlegger god kommunikasjon med pasienten. Ofte er det imidlertid det motsatte som skjer (6). Studentene får aha-opplevelser av å erfare forskjellen på fem godt og fem dårlig anvendte minutter. Hvordan skal man bruke de tilmålte minuttene best mulig? Det tar ikke lengre tid å lese journalen på forhånd enn å gjøre det etter at pasienten er kommet inn i rommet. Men for pasienten er det to vidt forskjellige opplevelser (7).

En av mine praksislærere i allmennmedisin var Anne Katrine Nore. Jeg ble imponert over hennes sterke innlevelse og engasjement i pasientene. «Du vet, det er jo en teknikk,» fortalte hun meg. Jeg lærer studentene mine det samme. Jeg krever ikke at de skal kjenne dyptfølt og ekte empati overfor pasientene. Det holder at de virker interesserte og er oppmerksomme og høflige. Nylig fant jeg støtte i en tankevekkende artikkel av den amerikanske psykiateren Michael W. Kahn (8). Han beskrev sine egne opplevelser da han var innlagt i sykehus. «Jeg vet ikke hva legen min egentlig følte, men atferden hans – bekledning, manerer, kroppsspråk, øyekontakt – var så bra. Jeg tenkte at denne legen var profesjonell og – mer overraskende – at han var en gentleman. Det virket beroligende på meg. Jeg tror at pasientene bryr seg mindre om hvorvidt legene er reflekterte og empatiske enn om de er respektfulle og oppmerksomme. Man har gjort mange forsøk på å lære studenter empati, nysgjerrighet og medfølelse, mens man har brydd seg lite om å lære dem gode manerer. Jeg tror vi bør legge større vekt på dette aspektet av lege-pasient-forholdet. Jeg foreslår å kalle det etikettebasert medisin,» skrev Kahn (8, 9). Han mener at det enkle og opplagte ofte må vike for det avanserte og sofistikerte i dagens medisinske kompleksitet. Å forebygge liggesår eller sykehusinfeksjoner kan virke traust og gammeldags.

Kahns poeng er ikke at empati er utdatert eller at vi skal slutte å bry oss med det. Men mens man hittil har forsøkt å lære studentene empati (10), bør man heller legge mer vekt på gode manerer. Han sammenlikner det med å spille piano. Først må man vite hvordan man skal sitte på krakken, og man må kunne spille skalaer før man kan fremføre krevende stykker. Meningen er ikke å gjøre legekunsten manualbasert. «Muligens kan jeg lære studenter og yngre leger å være nysgjerrige, se ting fra pasientens perspektiv eller tåle lidelse. Sikkert er det at jeg kan lære dem å håndhilse på pasienten, sette seg ned under samtalen og å være oppmerksomme.» Kahn mener at kurs i litteratur og medisin eller medisinsk humaniora har liten effekt. Han anbefaler gode rollemodeller og trening i etikettebasert medisin.

Kanskje er dette en kamp mot vindmøller. Etikette, manerer – selve ordene støver. Jeg krever at studentene skal presentere seg for pasientene med fullt navn (11). «Jeg er ikke enig. Det er unaturlig for meg å bruke etternavnet mitt,» sa en student. Også her er det vel slik at dersom mange nok gjør en feil tilstrekkelig mange ganger, blir det ikke feil lenger.

En student i fjerde semester fortalte at hun syntes det var pinlig å spørre om pasienten var gift. Det er en fin påminnelse om at medisinstudiet er en øvelse i grenseoverskridelser. Vi skal lære å dissekere lik, undersøke pasienter i alle kroppsåpninger og snakke med dem om ting de ikke snakker med andre om. Dette er med på å forme oss til leger. Vi blir sosialisert inn i legerollen. Ferdigheter og egenskaper blir integrert.

«Det er fredag ettermiddag. Du har hatt vakt, er sliten og trett og skal ta imot dagens siste pasient. Hvor lett er det å vise genuin empati og medfølelse?» spør jeg studentene. Kanskje ikke så lett. Men det er enkelt å ha gode manerer.

Anbefalte artikler