Min måte å gråte på
Blodet og kuttingen var min måte å gråte på. Man er ikke så opptatt av selve tårene når noen gråter. Men man bryr seg – intuitivt og fint – om hvorfor. Hvorfor var så mange ganger mine tårer kun til bry? Hvorfor tar ikke legene på legevakten seg bare bittelitt ekstra tid til å finne ut hvorfor, eller, om jeg er taus og utafor, sende meg videre til psykiatrisk (der det tross alt er bedre tid). Hvorfor kan de ikke spørre om jeg får hjelp der? Når så motet mitt sviktet i forhold til det å be om hjelp på psykiatrisk, var det faktisk godt de gangene noen på legevakten agerte som tredje instans og sa: «Men jeg vil at du skal dit» og «Herlighet, hva er det de driver med der borte, du må da få hjelp.» Noen ganger er sånne ord så verdifulle. Noen vil meg vel. Eller bare det gode i en lege som så alle arrene oppover og sa: «Jeg ser du har hatt det vanskelig», ikke som et spørsmål, enten nysgjerrig eller idiotisk, men som en bekreftelse, en bekreftelse på at jeg ble sett – og som derfor sendte meg videre.
For det ble mye frem og tilbake – trass i at jeg hadde åpen retur og bare kunne komme. Jeg torde jo ikke spørre om innleggelse, med ord. Opplagt – fordi jeg da måtte tro på, virkelig tro på, at jeg hadde verdi, ikke som ytende menneske, men også som sårbar og skadet og redd. Men også fordi jeg var redd de på psykiatrisk ikke ville hjelpe når de i starten skrev meg ut, nesten uansett hvor suicidal jeg var og ikke minst, ufattelig redd og ensom. De ville at jeg skulle be om hjelp, de ville at jeg skulle lære å kjenne etter. Behovet er ikke like stort hele tiden. Men: Det er ganske vanskelig å spørre om hjelp når man nettopp har fått høre at det beste er om du ikke er hos oss, vi kan ikke ha deg her hele tiden. Og ja, det ble mange runder, og alvorlige runder, før jeg skjønte mer av det. Så jeg kuttet. Og satt etterpå hjemme og telte stingene. De vitnet om at noe kunne gro, om at noen hadde gjort en innsats for å hjelpe meg. Men jeg forstår også at kutting gjør inntrykk, nesten uansett hvor profesjonell man forsøker å være. Som psykologen min en gang sa: «Det gjør noe med oss som bryr oss om deg, at du er voldelig mot deg selv.»
En lege bekreftet det kompliserte ved så fint å si: «Å sy deg er lett, å hjelpe deg er vanskelig.» En sykepleier hjalp også til med å realitetsorientere ved å si: «Det er ganske skremmende å se, også for oss som jobber her, skjønner du det?» Inni meg tenkte jeg: Nei. Nei, jeg skjønner ikke det. Jeg har kuttet og kuttet og kuttet, nei, jeg skjønner ikke det. For å kunne skjønne det trenger jeg reaksjoner, jeg trenger virkelighet, jeg trenger at noen snakker med meg. Jeg trenger at det ikke blir oversett. Jeg trenger noen som er mennesker, direkte og som spør hva det er, hva som er galt denne gangen. Jeg trenger den legen på legevakten, han som skalv på hendene mens han sydde. For han var jeg ikke rutine. Sårene mine, smerten min berørte ham. Og det var utrolig godt å kjenne, å ta med ut.