Min venn
Johan ble ved en tilfeldighet min venn. Hans kone og barn risikerer represalier i hjemlandet om han står frem med sin historie. Han kommer fra et mektig diktatur hvor prester har all makt i regjering og parlament. I bunn og grunn er han ikke politisk interessert. Han betrakter legegjerningen som et kall.
Han er utdannet i et EU-land. Siden dro han hjem for å avtjene turnustjenesten som han hadde forpliktet seg til. Problemene lot ikke vente på seg. Medisiner og utstyr som var bevilget til helsesenteret ble for en stor del forbeholdt sjefens venner eller solgt videre til inntekt for sjefen. Johan sa fra, og han ble utsatt for trusler.
Med sitt EU-diplom begynte han derfor å se seg om etter jobbmulighet i Europa. Fra Norge fikk han ikke bare svar, han fikk full legeautorisasjon. Johan valgte å bli i hjemlandet. Tingene hadde roet seg, han hadde kommet til et nytt sted med et nytt helsesenter og han hadde giftet seg.
Men han klarte ikke å holde munn da et medisinsk inngrep ble krevd avbrutt når det var tid for bønn. Han protesterte når vanskelig tilgjengelige, livreddende medikamenter ble pålagt brukt til behandling av en bagatell hos en av klinikksjefens venner. Han reagerte på at sjefene oftest hadde nådd sin posisjon gjennom korrupsjon og fordi de var rettroende. Derfor ble han innkalt til etterretningstjenesten. Her ble han innesperret i ti dager uten adgang til toalett eller bøtte. Han ble forhørt, slått og sparket. Han ble ikke sluppet ut før han skrev under på at han ville innrapportere enhver som ytret seg negativt om regimet.
Han åpnet egen praksis og tjenestegjorde i tillegg ved den lokale legevakten.
En kveld brakte to gardister inn en mann som åpenbart var torturert. De krevde at Johan sjekket mannens helsetilstand og påla ham å stille en «ufarlig» diagnose, men de nektet ham å gi behandling. Få dager senere var mannen død. Hendelsen var skjellsettende.
Johan fikk tillatelse til å søke visum til et etterutdanningsopphold på noen uker i EU-landet der han hadde studert medisin. Kvelden før avreisen tok han en ekstravakt. Det har han angret på mange ganger, fordi det førte til at han ikke har sett kone og barn på fem år. Han angrer ikke at han fulgte sin samvittighet: «Jeg kunne ikke annet, jeg er jo lege.»
Denne natten kom gardistene med en kvinnelig medisinstudent. Hun var voldtatt og mishandlet av vokterne – hun fryktet for sitt liv. Med hans hjelp klarte hun å flykte fra sykehuset. Da han innså hva han hadde gjort, rømte han i angst og hørte skudd bak seg. Da flyet lettet, pustet han lettet ut.
Etter ankomst ringte han hjem og traff sin kone i gråt og fortvilelse. Han kan ikke vende tilbake til hjemlandet. Politiet hadde vært hjemme hos ham og endevendt huset. Han skulle avhøres og fengsles for sine misgjerninger. Etter hvert sluttet man å trakassere kona mot at faren ga fra seg skjøtet på huset sitt. Hvis Johan ikke straks meldte seg etter hjemkomst, ville han miste huset.