Hvordan kan fysiske hjerneprosesser gi opphav til bevissthet?

Johan F. Storm Om forfatteren
Artikkel

Gundersen, S.

Bevissthet og fysisk virkelighet

158 s, ill. Oslo: Unipub, 2008. Pris NOK 229

ISBN 978-82-7477-365-3

Vår bevissthet skyldes hjerneprosesser og omfatter hele vår subjektive verden: Alt vi sanser, føler, tenker og husker. Men hvordan kan fysiske prosesser i hjernen gi opphav til vår bevissthet – et fenomen som ikke synes å passe inn i vårt naturvitenskapelige verdensbilde? De siste årene har brakt en ny bølge av interesse for dette dype mysteriet. Nye metoder for kartlegging av hjerneaktivitet hos våkne mennesker har tent håp om fremgang. (Og endelig har vi funnet plass til dette temaet også i medisinstudiet, i Oslo.) Men kan mysteriet løses med naturvitenskapelige metoder?

Ståle Gundersen, som er førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Stavanger, tar for seg disse store spørsmålene. Han gir en god oversikt over sentrale filosofiske teorier, og presenterer så sitt eget syn. Forfatteren henvender seg til et bredt publikum, inkludert studenter og forskere innen filosofi, psykologi, naturvitenskap og samfunnsfag, og er både konsis og dyptpløyende. Spesielt interessant er det at Gundersen gjør seg til talsmann for et relativt radikalt filosofisk standpunkt som man sjelden ser hevdet (men som jeg lenge har hatt interesse for): nøytral monisme. Ifølge monismen er bevissthet identisk med visse hjerneprosesser. Den forkaster altså forstillingen om at psyke og soma er radikalt forskjellige. Et slikt monistisk standpunkt er i seg selv ikke uvanlig; tvert imot, det dominerer dagens filosofiske debatt. Men de aller fleste monister hevder at bevisstheten «egentlig bare» er noe fysisk; de er fysikalister. Nøytrale monister derimot, argumenterer for at virkeligheten i seg selv neppe er verken rent fysisk eller rent mental; den er trolig «nøytral», men gir opphav til forestillingene om både det mentale og det fysiske: To tilsynelatende uforenlige måter å beskrive den samme nøytrale virkeligheten på. Dermed ses bevissthetsproblemet i lys av et generelt erkjennelsesproblem som allerede Kant («Ding an sich/Ding für mich»), Bertrand Russell og andre har påpekt: At vi aldri kan få direkte kjennskap til noe i den ytre, materielle verden. Våre opplevelser bygger jo på indirekte informasjon gjennom sanse- og hjerneprosesser, kodet i signaler som er vesensforskjellige fra det de representerer. Din oppfatning av verden, inkludert din egen kropp, er derfor konstruert av din hjerne, som en «modell» eller et «kart» over det som finnes der ute. Det eneste vi kan forvente er strukturlikhet mellom den ytre verden og vår bevisste opplevelse av den.

Det er prisverdig at Gundersen så sterkt vektlegger dette perspektivet, som jeg har savnet i andre nyere bøker om bevissthet. Likevel synes det tvilsomt om det er meningsfullt å hevde at de minste fysiske bestanddeler må ha iboende egenskaper som kan gi opphav til bevissthet når de kombineres. Det virker også for meg noe for upresist og pessimistisk å si at «hjerne-bevissthets-problemet vil forbli uløselig» ettersom vi ikke kan oppnå kunnskap om disse tilgrunnliggende egenskapene. Her er det vel (som så ofte ellers) rom for ulike grader av forståelse, og tross alt håp om at vi i betydelig grad kan øke vår forståelse og kunnskap, spesielt om hvilke typer hjerneprosesser som gir opphav til bevissthet, til forskjell fra de mange som er ubevisste. Jeg savner en grundigere diskusjon av slike nevrale korrelater til bevissthet. Og ikke minst: Jeg savner en drøfting av begrensningene i vår menneskelige intuisjon og dermed den fundamentale usikkerheten i alle våre filosofiske spekulasjoner. Men alt i alt er dette en bok som jeg varmt vil anbefale alle som er fascinert av det som er blitt kalt «den største intellektuelle utfordring i det nye årtusen» (1).

Anbefalte artikler