Tonometeret
Betydningen av det intraokulære trykk hadde vært kjent lenge, og mange hadde forsøkt å konstruere apparater til å måle det. Tidligere tiders konstruksjoner var imidlertid lite pålitelige, og de fleste nøyde seg med å vurdere trykket ved en forsiktig palpasjon med fingertuppene.
10. mai 1905 demonstrerte Schiøtz sitt tonometer i Det norske medicinske Selskab, og han publiserte sine første undersøkelser i Norsk Magazin for Lægevidenskaben samme år (1).
Professor Schiøtz’ tonometer fikk raskt en meget stor internasjonal utbredelse og holdt sin posisjon som det uten sammenlikning mest benyttede tonometer i godt over 50 år. Illustrerende er det at i internasjonal oftalmologisk språkbruk ble det vanlig, når det var snakk om øyets trykk, ikke å uttrykke det i mm kvikksølv, – men i mm Schiøtz. Ennå i våre dager, 95 år etter at det ble introdusert, har hans tonometer en utstrakt anvendelse over hele kloden pga. sin enkle konstruksjon og lettvinte bruk, selv om vi nå råder over tonometre hvor feilkildene er mindre (2).
Schiøtz arbeidet med tonometeret resten av livet. Han kom med noen mindre modifikasjoner, men først og fremst var han opptatt av å kalibrere det slik at skalaavlesningen kunde relateres til et bestemt øyetrykk målt i mm kvikksølv. Han brukte enukleerte øyne eller døde øyne in situ. Disse ble kanylert etter at glassvæsken var fjernet og erstattet med vann. Trykket i øyet ble variert ved at kanylen var forbundet med et væskereservoar som kunne heves og senkes. Han eksperimenterte med forskjellige belastninger på tonometertappen, men ble stående med vektene 4; 5,5; 7,5; 10 og 15 g. Ved å oppføre skalaavlesningene med disse forskjellige vekter langs abscissen i et diagram og et tilsvarende øyetrykk langs ordinaten, fant han meget regelmessige kurver. Formen av disse kurver var så regelmessig at de kunne beregnes matematisk, og ved utarbeidingen av slike formler fikk han hjelp av sin bror Oskar. Det var disse kurver som alltid ble vedlagt nye tonometre.