Folkemedisinsk behandling anno 1860

Folkemedisinen har vunnet anseelse som ufarlig, uskadelig og godhjertet. Vi ser for oss grønne urter og varme hender, magi og guddommelig inngripen. Men i vår folkemedisinske arv finnes en rekke uttrykk for råskap og intoleranse. Jeg viser i denne kronikken eksempler på folkemedisinske råd som ble samlet inn på 1860-tallet. De dokumenterer at uhyggelige gjerninger er utført også av folkemedisinske helbredere.

I bølgen av folkemedisinsk entusiasme knyttet til helbrederen fra Snåsa har både helseminister Bjarne Håkon Hanssen, SV-legen Olav Gunnar Ballo og Helse Nord-direktør Lars Vorland bekjent sin åpenhet for fenomener som den moderne vitenskapen ikke kan forklare. I dag må den som ønsker å fremstå som tolerant og liberal omfavne den helbredende kraften som finnes i folkemedisinen, i alternative praksiser og i overnaturlige fenomener. Kritikerne av helsetoppenes bekjennelser fremstår som forstokkede, konservative og sneversynte. Det hører imidlertid med til historien at vi i vår folkemedisinske arv finner en rekke uttrykk for brutalitet og intoleranse. At det i den moderne vitenskapelige medisinens navn har skjedd mye som ikke har vært til pasientens beste, er viden kjent. Dette betyr likevel ikke at alternative praksiser bør være fritatt for kritiske tilnærminger.

En rikholdig kilde til kunnskap om norske folkemedisinske tradisjoner ble samlet inn på 1860-tallet av Johan Theodor Storaker (1837 – 72). Han var omreisende allmueskolelærer, senere underviste han ved Søgne lærerskole. Gjennom sitt virke samlet han inn dokumentasjon over ulike sider ved folkelige tradisjoner og virkelighetsoppfatninger. Han fikk også sine lærerskoleelever til å nedtegne opplysninger fra hjemstedet. Storaker etterlot seg et omfattende upublisert materiale da han døde bare 35 år gammel. Folkelivsgranskeren Nils Lid (1890 – 1958) bearbeidet stoffet flere tiår senere, og redigerte hele sju bind av Storakers samlinger i årene 1921 – 38. I Sykdom og forgjørelse i norsk folketro gjengis oppfatninger fra store deler av landet om ulike lidelser og måten disse kunne behandles på (1). Storakers tilnærming til folkelig kunnskap har fellestrekk med metoden til Eilert Sundt (1817 – 75), men siden han ikke rakk å publisere sine data, er hans navn mindre kjent (2, 3). Med den forutsetning at rådene som Storaker nedtegnet faktisk ble omsatt i praksis, viser denne samlingen at den folkelige helbredelse verken var «snill» eller «ufarlig». Jeg vil vise utvalgte eksempler på behandling som påførte syke mennesker og samfunnets marginale grupper unødig lidelse, mens andre metoder var direkte skadelige. Men alt er selvsagt ikke bare svart. Gjennom et kurs i blodstemming og et nærmest allmenngyldig trylleformular skal vi se at disse rådene fortsatt kan komme til nytte.

Oppgitte interessekonflikter:

Ingen