Materiale og metode
Ved Seksjon for nukleærmedisin, Universitetssykehuset Nord-Norge, har man i perioden 1998 – 2006 utført om lag 1 500 isotopventrikulografier for bestemmelse av venstre ventrikkels ejeksjonsfraksjon. Ved denne undersøkelsen merkes erytrocyttene med technetium. Isotopen fordeler seg jevnt i blodbanen og avbildes ved hjelp av gammakamera (blood pool scintigrafi). Normalt vil ejeksjonsfraksjonen være 55 – 80 % ved denne undersøkelsen. Ved hjertesvikt faller den. Ved undersøkelsen kan man i tillegg til ejeksjonsfraksjonsbestemmelser få frem bilder som viser ventrikkelveggens bevegelighet som følge av endring i ventriklenes blodvolum. Et såkalt fasebilde fremstilles ved hjelp av et kommersielt tilgjengelig dataprogram (XT ERNA, GE Medical Systems Europe, Frankrike) og er vist i figur 1.
Endringen i fargeintensitet for hver piksel i bildet som funksjon av tiden gjenspeiler volumendringen i gitte piksel. Hver piksel i bildet gjennomgår en matematisk manipulering (Fourier-transformasjon), der intensitetsendringen i tid tilpasses en cosinuskurve (fig 1b) med R-takken i pasientens EKG som tidsreferansepunkt. Hver cosinuskurve karakteriseres med en faseverdi som representerer cosinusbølgens plassering i tid i forhold til R-takken på pasientens EKG. Grad av tidsforskyvning i et veggsegment innenfor et hjerteslag kan uttrykkes som fasevinkel eller i antall millisekunder. Et farget fasebilde med tilhørende histogram (fig 1c) fremstilles på bakgrunn av fasen til hver piksels cosinuskurve. Fargene i fasebildet representerer ventrikkelvegg som beveger seg synkront (i samme fase). Histogrammet viser andelen ventrikkelsegmenter som beveger seg i gitt fase, bredden på histogrammet gjenspeiler ventrikkelens evne til å slå synkront. Et breddeøkt histogram (stort standardavvik) vil derfor gi mistanke om dyssynkron bevegelse. Midlet fasevinkel fra 0° til 360° ble beregnet som den gjennomsnittlige fasevinkel for alle pikslene for henholdsvis venstre og høyre ventrikkelvegg (fig 2). Interventrikulær synkronitet ble vurdert ut fra differansen mellom midlet fasevinkel for høyre og venstre ventrikkelvegg. Intraventrikulær synkronitet for venstre ventrikkel ble vurdert i forhold til standardavviket av midlet fasevinkel for ventrikkelen.
Av de om lag 1 500 ventrikulografier som er gjennomført i perioden 1998 – 2006 er det flere tilfeller av to eller flere undersøkelser av samme pasient. Pasientene er henvist fra kardiolog med anmodning om bestemmelse av venstre ventrikkels ejeksjonsfraksjon for videre oppfølging og behandling. Der det foreligger flere undersøkelser per pasient, er kun den første inkludert. Vi har utført en retrospektiv studie av totalt 1 266 ventrikulografier, gjort hos 410 kvinner og 856 menn, og sett på sammenhengen mellom venstre ventrikkels ejeksjonsfraksjon og grad av intra- og interventrikulær dyssynkronitet. Samtlige pasienter med ejeksjonsfraksjon > 55 % som har vært under oppfølging i perioden 1998 – 2006 i forbindelse med kardiotoksisk kreftbehandling, ble brukt for å etablere referanseverdier for intra- og interventrikulær fasevinkel for henholdsvis kvinner og menn. Referanseverdiene ble beregnet ut fra gjennomsnittet i normalfordelingene pluss to standardavvik. På grunnlag av referanseverdiene registrerte vi andelen av de 1 266 ventrikulografiene som befant seg i det patologiske området og grupperte dem i intervaller basert på venstre ventrikkels ejeksjonsfraksjon. Resultatene ble bearbeidet i Exel regneark. Det ble brukt t-test for å se etter signifikante forskjeller i alder kjønnene imellom, forskjeller i alder mellom de ulike LVEF-intervallene samt kjønnsforskjeller i standardavvik for midlet faseverdi i de ulike intervallene av venstre ventrikkels ejeksjonsfraksjon. Signifikansnivået ble satt til p < 0,05. Studien er godkjent av regional komité for medisinsk forskningsetikk, Nord-Norge.