Støttekollega på sin hals
Ikke så rart, kanskje, at daværende avdelingsrådgiver for støttekollegaordningen i Hordaland, Kjell Johansen, mente Nilsen kunne egne seg. Spørsmålet kom i 1997 og svaret ble ja. – Jeg har ingen planer om å gi meg, sier han.
Støttekollegaordningen ble etablert i 1993 og ble til over flere år. Initiativet kom fra Norsk selskap for allmennmedisin allerede i 1986, men det var først ti år senere at alle fylkesavdelingene hadde etablert grupper. Mandatet for en støttekollega er å ta imot henvendelser fra leger eller medisinstudenter som har problemer de ønsker å diskutere med en kollega. Initiativet kan også komme fra samboer, ektefelle eller kolleger.
– Samtalen vi har skal ikke være en lege-pasient-samtale, men en dialog mellom to kolleger. Støttekollegaen er gjerne en erfaren lege som vet litt om hvilke utfordringer man kan møte både i jobben og i privatlivet. Vedkommende skal ikke nødvendigvis løse problemet, men være en likeverdig samtalepartner og kanskje hjelpe kollegaen videre. Det skal ikke føres journal, ikke skrives resept, og grensen i hver sak settes ved tre samtaler.
– Kan det være vanskelig å sette strek etter det?
– Ja, det kan det. Men vi er enige på forhånd om at da bør vi ha kommet til en konklusjon. Konklusjonen kan være «OK, det går bra, jeg går videre i livet» eller en erkjennelse av at man bør oppsøke fastlegen eller en psykiater. Da kan jeg som støttekollega hjelpe til med å formidle kontakt.
Støttekollegaordningen er et gratis tilbud, finansiert gjennom Sykehjelps- og pensjonsordningen for leger (SOP). Hver fylkesavdeling har en avdelingsrådgiver som administrerer og koordinerer ordningen. Stein Nilsen tok over roret i Hordaland for ti år siden.
– Her i Hordaland har vi en samling to – tre ganger i året. Å være støttekollega kan av og til være krevende og ensomt, så vi har også behov for å snakke sammen og føle at vi er en del av et fellesskap.
Kriteriet for å bli støttekollega er at noen mener man er egnet – verken mer eller mindre. Nilsens flokk teller tre allmennleger, én kirurg og én psykiater. Ifølge Nilsen har de god kapasitet og kunne gjerne tatt imot flere henvendelser. Kanskje ordningen ikke er kjent nok?
– Spørsmålet blir stadig stilt, og jeg tenker at blant de drøyt 19 000 yrkesaktive legene her i landet er det nok flere som kunne ha nytte av tilbudet. Noe av forklaringen kan være at eldre leger har litt vanskelig for å innrømme at de trenger hjelp. Yngre leger har gode relasjoner til sine kolleger og en fastlege de bruker. De fleste som har oppsøkt meg som støttekollega, er i 30 – 40-årsalderen.
– Hva slags type problemer tar de opp?
– Det er ofte jobbrelatert. De har fått gjennomgå i mediene eller de har gjort en alvorlig medisinsk feilvurdering. Psykiske problemer eller problemer i familien er andre årsaker. For mye ansvar og for lite støtte fra arbeidsgiver er nok den hyppigste årsaken. Mange er fortsatt av den oppfatning at en lege er en stødig og sterk person som fikser alt og står som en påle i stormen. Det er jo bare tull. Leger er vanlige mennesker – sårbare, pliktoppfyllende. De kan ikke stå alene i alle sammenhenger.