Selvhjelpsgrupper virker

Odd Arne Kogstad Om forfatteren
Artikkel

I Tidsskriftet nr. 18/2008 beskriver Søvik & Larsen nytten av selvhjelpskurs ved kronisk sykdom (1). Jeg har bakgrunn i spesialitetene revmatologi og fysikalsk medisin og rehabilitering og vil gjerne supplere med noen erfaringer med og dokumentasjon om selvhjelpskurs.

Så langt tilbake som i 1987 begynte vi med gruppetilbud til fibromyalgipasienter ved Arendal sykehus. Vi foretok en kontrollert klinisk ettårsstudie med grupper som fikk hjelp til selvhjelp med et program med informasjon, samtale- og avspenningsøvelser, kalt Agder smerteskole (2). Det ga positive evalueringer, men viste ingen sikker samfunnsøkonomisk gevinst. Så kontaktet jeg den store «guru» på området, Kate Lorig ved Stanford-universitetet i USA, som startet sine første selvhjelpskurskurs i 1979. Hennes Arthritis self-management program hadde gode langtidsresultater (3). Jeg gikk hennes leder- og trenerkurs i begynnelsen av 1990-årene og fikk tillatelse til å oversette og bruke programmet i Norge.

Det resulterte i et prosjekt i Sosial- og helsedirektoratets regi, med kontrollgruppe og oppfølging og med gode resultater etter fire og 12 måneder (4). Det forundret meg imidlertid at heller ikke dette prosjektet ga økonomisk gevinst for den enkelte eller samfunnet, ifølge Agderforsknings evaluering. Lorig og medarbeidere kom deretter med et nytt kurs beregnet på flere grupper av kroniske sykdommer. Det ble positivt evaluert også fra et samfunnsøkonomisk standpunkt. Jeg innarbeidet de nye perspektivene i kurskonseptet Livsgnist, som ble et treårsprosjekt i stiftelsen Helse og Rehabilitering ved fem rehabiliteringssentre i fem fylker (5).

Ved Sykehuset Østfold Fredrikstad oversatte man Lorig og medarbeideres nye kurs i sin helhet og brukte det i Selvhjelpsprogram for kronisk syke og funksjonshemmede i 2002. Jeg samarbeidet med prosjektleder Birgitta Lundberg, som også oversatte Lorigs bok Å leve et friskere liv. Dette er modellen for de fleste kursene som brukes ved lærings- og mestringssentrene ved de enkelte sykehus og rehabiliteringssentre og av frivillige organisasjoner i dag.

Jeg er enig med forfatterne i at man i fremtiden bør satse mer på opplæringstilbud for at brukere med kroniske helseproblemer kan mestre hverdagen bedre. Ytterligere forskning og evaluering er nødvendig. Det er vanskelig på forhånd å forutsi hvem som kan oppnå de beste resultatene. Tilgjengeligheten til kurs bør bli bedre for potensielle brukere på landsbasis. Leger og helsepersonell må bli flinkere til å informere brukerne og henvise til de steder der selvhjelpsgrupper tilbys.

Anbefalte artikler