Kaleidoskopisk om AD/HD

Jørgen Diderichsen Om forfatteren
Artikkel

Youmans, M.

Helt hyper?

ADHD ADD ABC. 167 s, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2008. Pris NOK 249

ISBN 978-82-05-38215-2

Helt hyper? presenteres som «en handbok for ungdom som har AD/HD, for venner, søsken og andre som ønsker å forstå litt mer». Sju forskjellige ungdommer med ulike typer diagnoser kommer med innspill om sine opplevelser og tips om hvordan de takler hverdagen med diagnosen og de hyppigst ledsagende tilleggsvanskene. Overskriftene viser en herlig miks: Atferdsvansker, angst, Aspergers syndrom/autisme, depresjon, epilepsi, motoriske problemer, narkolepsi, tvangssyndrom (OCD), trassyndrom (ODD), alvorlig atferdsforstyrrelse (CD), spesifikke lærevansker, søvnvansker og Tourettes syndrom.

Forfatteren har kjørt rundt i Norge og spurt ungdom om hva det vil si å ha AD/HD. Resultatet kaller de en «ekspertbok på AD/HD – fra ungdom med diagnosen til ungdom med diagnosen». Fagfolk innen feltet slipper til med mer nøktern faktakunnskap, bl.a. i kapitlene om diagnosen AD/HD, behandling og rettigheter. Det kan være vanskelig å se hva som er profesjonelle faktaopplysninger, hva som er forfatterens og fagkonsulentens roller og å skille disse fra de mer subjektive og impulsive innspillene og tolkingene.

En svært kreativ og fargesprakende layout krydret med tabloide vinduer og tekstklipp i farger gir, sammen med mangel på mer punktvis inndeling av faktaopplysninger og tema, en noe uoversiktlig presentasjon. Spesielt den første delen gir inntrykk av «hyperkinetisk» redaktørvirksomhet, og den må være vanskelig å samle seg om for en ungdom med diagnosen(e). Senere kapitler om AD/HD og tilleggsvansker, rettigheter og ordforklaringer bøter noe på dette. Tendensen til å glorifisere hyperkinetisk forstyrrelse (AD/HD) ved bl.a. å intervjue kjendisungdommer fra musikk og film som står frem med sin AD/HD-diagnose og betegner AD/HD som en bonustilstand, at du er født med noe ekstra, mer følelser, mer energi og kreativitet, er sikkert velment. Men den kan tilsløre at de fleste med diagnosen ikke kan bli vellykkede kunstnere, skuespillere og stand up-komikere.

I kapitlet om behandling, som antakelig står for forfatterens egen regning, omtales bl.a. behandlings- og opplæringsmetoden PMT (Parent Management Training) kort og godt. Diett og diverse tilskudd av vitaminer, mineraler og fettsyrer er behandlet svært overflatisk og kan som EEG-biofeedback/nevrofeedback gi noe misvisende forhåpninger om ikke-medikamentelle løsninger på problemene.

Boken gir mange nyttige og tankevekkende sitater fra ungdommers og enkelte foreldres opplevelser av samfunnets reaksjoner på diagnosen, fra naboer og skole til hjelpeapparatet. Også spørsmålene om medikasjon, risiko for misbruk og utvikling av kriminell atferd er belyst med flere innfallsvinkler. Den er lettlest og forfriskende udogmatisk i sin tilnærming, men kaleidoskopet er jo en dårlig erstatning for kikkert og briller.

Anbefalte artikler