Look for the silver lining

Gå inn i det ukjente

Etter preklinikken sto valget mellom å dra på loffen eller å forske. Per Brandtzæg, en nestor i norsk immunologi, var en bekjent av faren. Slik gikk det til at unggutten begynte å forske på Institutt for patologi og ved Vevstypelaboratoriet på Rikshospitalet. Helge Scott, daværende stipendiat, og professor Erik Thorsby tok studenten under sine vinger. – Etter kort tid begynte jeg å jobbe med suppressorceller ved cøliaki.

Forståelsen av immunologi gjennomgikk imidlertid store forandringer på denne tiden.

– På under ett år ble teorien om suppressorcellene revet ned fra pidestallen, forkastet og begravet. En anselig bunke vitenskapelige artikler kunne bare hives rett i søpla.

– Det var godt du ikke befant deg i den haugen da.

– Jeg gjorde det, innrømmer han med et fårete glis. Erfaringen fikk Ludvig Sollid til å tenke seg om. – Jeg kjente at jeg hadde lyst til å holde på med noe som kunne bestå «the test of time». Genetikk syntes å være et slikt område. Sammen med barnelege Johan Ek begynte han å kartlegge HLA-gener ved cøliaki. De fant at det var genene som koder for HLA-DQ2-molekylet som er ansvarlig for HLA-assosiasjonen ved sykdommen.

– Oppdagelsen ble et ankerpunkt, en trygg grunn som jeg kunne bygge videre på. Etter turnus vendte han derfor tilbake til laboratoriet på Rikshospitalet.

– Vårt neste mål ble å finne ut hvordan HLA-DQ2-molekylet er involvert i sykdomsmekanismen ved cøliaki. Sammen med Knut Lundin jobbet Ludvig Sollid i flere år med denne problemstillingen uten å gjøre fremskritt. Gjennombruddet kom da de stimulerte tarmbiopsier fra cøliakipasienter med gluten. Ut fra biopsiene vokste det T-celler som gjenkjente gluten. Ikke nok med det. Alle T-cellene gjenkjente glutenfragmenter når disse var bundet til HLA-DQ2-molekyler på antigenpresenterende celler. Da visste forskerne at de hadde gjort en viktig oppdagelse.

– Vi hadde utrolig flaks uten å vite det.

De hadde behandlet gluten med fordøyelsesenzymer og oppvarming for å få det løst opp med fysiologiske saltløsninger.

– I løpet av prosessen ble glutaminaminosyrer i gluten deamidert. Uten den kjemiske forbehandlingen av gluten, der vi i realiteten etterliknet den behandlingen som gluten får i kroppen, ville ikke T-cellene fra cøliakipasienter ha reagert med glutenet. Da hadde vi sannsynligvis konkludert med at dette ikke er sykdomsmekanismen ved cøliaki.

Knut Lundin utdannet seg videre til gastroenterolog. Han er i dag en viktig samarbeidspartner for Ludvig Sollid. Han og andre klinikere bringer kliniske problemstillinger og biopsier inn i basalforskningen. Ludvig Sollid lovpriser denne innsatsen: – Jeg er av og til redd for at jeg ikke får sagt det ofte nok. Han tror ikke at den gode kliniker vil bli utdatert i den genetiske æraen. – Tvert imot. Det genetiske kartet kommer til å bli meget innfløkt og vanskelig å finne frem i. Klinikeres evne til å finne de gode problemstillingene vil utgjøre begrensningen.