Forskeren
– Jeg begynte ikke å studere medisin for å bli lege. Medisinstudiet var den raskeste veien inn i biologisk forskning, og det var det jeg var interessert i å drive med, forteller Dietrichs.
På gymnaset gikk han naturfaglinjen, og det er her bananfluene kommer inn. De bestemte veien videre: – Vi gjorde mange morsomme forsøk, blant annet ett der vi krysset bananfluer. De har noen artige recessive gener for forskjellig øyefarge, forskjellig kroppsfarge, krøllete vinger og så videre. Da vi hadde holdt på med det i noen uker og fått frem mange varianter, tok jeg med hele fluesamlingen hjem og fortsatte å dyrke bananfluer der. De rømte så klart, og så hadde vi hele huset smekkfullt av mutanter.
Dietrichs holdt seg til forskningsplanen. – Da jeg var kommet 1,5 år inn i studiene, fikk jeg et tretthetsbrudd og kunne ikke løpe mer på en stund. Jeg tok kontakt med første og beste forskningsmiljø. Det var Anatomisk institutt, og der drev de med nevroforskning.
Men helt tilfeldig var det ikke at han endte opp der: – Av de fagene vi hadde i 1. avdeling, var det nok nevroanatomi jeg syntes var mest spennende. Jeg henvendte meg til Fred Walberg som var sjefen på Anatomisk institutt på den tiden, og han ble også veilederen min. «The Oslo School of Neuroanatomy» går langt tilbake i tid. Alf Brodal og Jan Jansen senior grunnla dette miljøet i 1930-årene, og nå er det et nevrobiologisk forskningssenter i internasjonal toppklasse.
Etter 1. avdeling «ventet» Dietrichs, som en tredel av kullet måtte, og fikk stipend fra Norges allmennvitenskapelige forskningsråd. – Det 3/4 året på heltid var egentlig starten. Jeg hadde så smått begynt med forskningen, men det var da jeg kom ordentlig i gang. Jeg drev mye med katter og undersøkte nervebaner innen lillehjernen og mellom lillehjernen og hjernestammen.
Ved instituttet var også studenten Petter Hurlen, som skulle komme til å bli Dietrichs forlover og fadder for barna hans, men i 1978 satt de bare sammen i fakultetsstyret som representanter for Moderat gruppe. Gjennom en redigeringsjobb fikk de forlagskontakter og skrev læreboken Kroppen vår, en innføring i anatomi og fysiologi (1). Midt i alt dette flinke og seriøse produserte de også en sang til Melodi Grand Prix.
– Atonal pleier jeg å kalle meg, så det er egentlig bare Petters fortjeneste. Han komponerte melodien og jeg skrev en tekst til, sier Dietrichs.
Fortsett sangen het låta, og ble fremført av Stein Ingebrigtsen i norsk Melodi Grand Prix i 1978. – Eh...den handler om en som hadde lyst til å bli sanger, at man skal leve opp til drømmen sin, ikke gi opp håpet. Men den er ikke selvbiografisk. Jeg har aldri hatt ambisjoner om noen musikalsk karriere, hevder Dietrichs. Låta kom på 5. plass. Det var Mil etter mil med Jan Teigen som vant det året. – Nei, det ble ikke så mye oppmerksomhet rundt det. Vi fikk for så vidt et platetilbud, men vi lot det gå videre til Stein Ingebrigtsen, forteller Dietrichs.
Vi skiftet samtaleemne til doktorgradsarbeidet, som faktisk ble ferdig to år før han skulle ta embetseksamen. – Jeg fikk ikke lov til å disputere før jeg var ferdig med medisinstudiet. Jeg kunne kanskje søkt et annet fakultet om å bli dr.philos. eller noe sånt, men det var en medisinsk doktorgrad jeg ville ha. Komiteen vurderte avhandlingen og lot innstillingen ligge til den dagen jeg hadde tatt eksamen, og så ble disputasen berammet en måned etter det.
I boken Hjernen og kunsten (2) forteller Dietrichs om Anton Martin Magelsen. Han ble nektet doktortittelen etter sin disputas over avhandlingen om årsaksforholdet mellom vær og sykdom. – Det var ikke så mye dramatikk rundt min disputas. Jeg husker det som en morsom og behagelig opplevelse. På studiet hadde jeg 25 eksamener, og hver gang var jeg dritnervøs fordi jeg ikke visste hva sensor kom til å spørre om. Men så skulle jeg opp i en slags eksamen i et felt jeg virkelig følte at jeg mestret. Det var bare gøy, det! 25 år gammel var Espen Dietrichs den yngste som hadde tatt doktorgrad ved et medisinsk fakultet i Norge. – Om rekorden står fortsatt? Nei, det aner jeg ikke!
På 2. avdeling jobbet han som vit.ass. ved Anatomisk institutt ved siden av studiet, og etter eksamen og disputas fortsatte han som prosektor. – Prosektor er en tittel som bare har vært brukt i anatomi, patologi og rettsmedisin. Den tilsvarer 1. amanuensis. Prosektor er den som leder disseksjonen. Jeg forsket og deltok i undervisningen på Anatomisk institutt med forelesninger og histologikurs også. Selv om han fortsatt ikke hadde planer om å bli praktiserende lege, begynte han i turnus etter 1 1/2 år på instituttet.
– Jeg syntes jo at jeg trengte en viss innsikt i hva jeg utdannet folk til. Det var ikke for å bli lege jeg tok turnus, men det var nok det valget som gjorde at jeg etter hvert ble kliniker. Selv da jeg sluttet i distriktsturnus, var jeg sikker på at det var heltids grunnforsker jeg skulle være.