Medisinske eksperimenter i konsentrasjonsleirene
De fleste og verste eksperimentene på mennesker ble utført i konsentrasjonsleirene Auschwitz, Natzweiler, Dachau, Buchenwald, Sachsenhausen og Ravensbrück. Dette er beskrevet og dokumentert i utallige bøker. I Buchenwald, nær byen Weimar, der både Schiller og Goethe virket – en høyborg i tysk kultur – var det mange norske fanger. Noen av disse var studenter, bl.a. undertegnede, som var blitt arrestert i forbindelse med stengingen av universitetet i november 1943 (5) – (7). Vi ble til å begynne med behandlet som vanlige fanger, og forholdene var ikke gode. Noen døde av sykdom og utmattelse. Etter en tid fikk vi bedre mat og tillatelse til å motta Røde Kors-pakker. Vi ble plassert i en egen brakke, omgitt av piggtråd, med forbud mot å ha kontakt med fangene utenfor, et forbud vi greide å omgå. Vi hadde således omgang med fanger av alle kategorier og fikk høre om hva som skjedde i resten av leiren.
Like ved siden av brakken vår lå Experimentalbau, eksperimentbygningen, som var blitt reist av SS i 1942 for at man der skulle drive forskning, spesielt om flekktyfus. En gruppe leger utenfor leiren var involvert i medisinske eksperimenter der, bl.a. lederen for det prestisjetunge Robert Koch-instituttet i Berlin, professor Martin Gildmeister.
Jeg tilhørte ikke ledersjiktet i gruppen min og hadde ingen direkte kontakt med fangene i Experimentalbau. Men øyne og ører hadde vi alle, og vi forsto hva som foregikk. Jeg registrerte at fangene i Experimentalbau, i motsetning til andre fanger, fikk tilstrekkelig mat og ikke var avmagret. Jeg hørte historier og ble, som de andre norske studentene, holdt underrettet av vår tyske brakkesjef, selv fange, og av vår leder, tannlegestudenten Arnljot Gaare. Derfor var det ingen overraskelse for meg da nazistenes medisinske eksperimenter i konsentrasjonsleirene ble kjent og grundig dokumentert etter krigen. Men omfanget, detaljene og graden av grusomhet overgikk det jeg hadde forestilt meg.
I Experimentalbau ble blod fra flekktyfuspasienter injisert intravenøst i fanger. Forskjellige medikamenter, fremstilt av I.G. Farbenindustrie, bl.a. metylenblått, ble så injisert for å undersøke mulig effekt på sykdommen. En variant var å tilsette flekktyfusbakterieløsning i potetsalat til to grupper fanger, hvor bare den ene gruppen fikk det medikamentet som skulle utprøves. Disse forsøkene var til dels meget smertefulle. 90 % av fangene døde, og de som overlevde, fikk alvorlige komplikasjoner, bl.a. hjertesykdom, hukommelsessvikt og lammelser. Det ble også gjort forsøk med gulfeber, kopper, difteri, tyfus og paratyfus, giftgass, andre giftstoffer og fosforkautsjuk med fanger som forsøksobjekter. En tysk lege hadde konstruert et spesielt apparat for å dissekere ut stykker av leveren på levende mennesker. Det ble brukt på polske fanger (8). Alle døde.
I konsentrasjonsleiren Natzweiler ble det gjort mange eksperimenter med flekktyfus og gulfeber (9). Professor Eugen Hagen, som var aktiv i leiren, skal ha beklaget seg over at bare 12 av 100 fanger var i en slik tilstand at man kunne gjøre forsøk med dem. I Dachau gjorde professor Klaus Schilling forsøk der malariainfisert blod ble injisert i fanger for å finne effekten av diverse medikamenter. Det ble også fremkalt kunstige flegmoner og utført høyde-, trykk- og nedkjølingsforsøk, bl.a. ble fanger anbrakt i isvann i opptil tre timer. Slike forsøk ble også utført i Auschwitz – med svært høy dødelighet (8, 9).
Både i Auschwitz og i kvinneleiren Ravensbrück ble det gjort steriliseringsforsøk med kirurgi, røntgenstråling og diverse medikamenter. Hensikten var å finne ut hvordan millioner av mennesker kunne steriliseres på kortest mulig tid. Forsøkspersonene ble da også sterile og fikk andre varige skader. I Ravensbrück ble det gjennomført forsøk som skulle vise effekten av sulfonamider (8) – (10). Kvinnene fikk injisert, som oftest i låret, løsninger med mikrober som forårsaker sepsis, gassgangren og tetanus. Hos noen fanger ble det lagt glasskår og trefliser inn i såret. Snittet, som kunne gå helt inn til beinet, ble da raskt infisert. Muskelbiopsier fra leggen skulle vise hvordan vevet gradvis fornyet seg under en gipsbandasje. De fleste ofrene døde under fryktelige smerter. Hos noen polske kvinner ble et friskt bein, en arm eller et skulderblad operert bort og videresendt for å bli transplantert på pasienter. Kvinnene ble etterpå drept med injeksjon.
I Auschwitz ble arbeidsføre jøders kjønnsorganer røntgenbestrålt. Etterpå måtte de gå tilbake til arbeidet. Noen uker senere ble de kastrert slik at testiklene kunne bli undersøkt (9).