Å være for flink
Den sveitsiske psykoanalytikeren Alice Miller har blant annet tatt for seg «de flinke barna» (4). Dette er – utad sett –vellykkede mennesker som i sitt voksne liv strever uforholdsmessig mye med seg selv og som har liten evne til å tåle motgang. Dette settes i sammenheng med mangel på grunnleggende aksept av den de var i sin barndom – de ble sett for det de gjorde, ikke som den de var. En del av dem har valgt å bli menneskebehandlere av yrke nærmest som en forlengelse av sine erfaringer og egen dynamikk.
Finn Skårderud har også interessert seg for denne gruppen. «De flinke barna klarer alt. (…) De flinke barna kan utmerke seg gjennom sin arbeidskapasitet, sin ansvarsfølelse, sin evne til innlevelse og sin omsorg for andre. (…) Men hvilken glede har de selv av det? (...) Alternativet – å ikke yte og produsere – er ikke kjent,» skriver han i boken Uro (5).
Det er altså mulig å bli for flink – vi kan snakke om en sykelig dyktighet, en dyktighet som overtar for egenverdien og består av ytelse. Den sykelige dyktigheten har mange fasetter og ser ut til å kunne ramme både lege og pasient. Utbrenthet kan være en følgetilstand. Utbrenthet er en tilstand preget av redusert omtanke for mennesker man arbeider med, ledsaget av fysisk utmattelse og en emosjonell utmattelse som fjerner enhver følelse av sympati eller respekt for klienter eller pasienter, ifølge psykiateren Erik Falkum (6). I tillegg til dimensjonene fysisk og emosjonell utmattelse og emosjonell distansering kommer redusert faglig ytelse og dermed redusert selvfølelse. Tilstanden har en flytende overgang til depresjon og manglende jobbtilfredshet (6).
I Norge er det nå etablert en tradisjon for at man kan stå frem i mediene med sin funksjonssvikt dersom situasjonen har vært så utfordrende og krevende at selv den dyktigste kjenner tidens og kreftenes begrensning. Dette gjelder bl.a. flere stortingsrepresentanter, forretningsmenn og skuespillere, men også «vanlige» enkeltpersoner. Utbrenthet blir på denne måten en allment tilgjengelig og legitim diagnose. De fleste vil heller presentere seg som utbrent enn som psykisk syk – det er noe helt annet og gjør en til en helt annen.
Legers holdning til egen og andres tid og prestasjoner er en sentral del av vår ressursforvaltning. Som leger kommer vi ikke utenom å måtte ivareta oss selv som ressurs samtidig som vi også må ivareta vår egen dyktighet. Dette med dyktigheten er ikke det vanligste problemet. Som en avdelingsoverlege uttrykte det: «Alle som søker jobb her er flinke. Det jeg er opptatt av å finne ut i intervjuet, er om de er normale.» Ingvard Wilhelmsen, psykiater og indremedisiner, oppfordrer sine studenter til å bruke noe av studietiden til «å peile seg inn i forhold til normalitet» (7).
Hva er så normalitet? Et normalfunn blant leger ser ut til å være at man går på jobb med nybrukket bein, sprukken blindtarm eller omgangssyke. Birkebeinerrennet gjennomføres med influensa, den gravide kaster opp i vasken mellom pasientene og opererer (bokstavelig talt) med heldekkende støttestrømpe for å holde seg oppreist, og man blir på jobb vakten ut enten man er slått ned, har nyresteinsanfall eller truende abort (eksemplene er autentiske). De fleste leger har gått på jobb med plager de ville ha sykmeldt pasientene for (8). Denne holdningen kan utgjøre en helsefare for dem selv og deres pasienter, samarbeidspartnere og private nettverk.
När man inte fått
äta eller sova
eller kissa
är det svårt
att känna empati (1)