Min historie
Min far hadde diagnosen bipolar lidelse og ble uføretrygdet på grunn av dette da han var 39 år. Han led også av tvangstanker og tvangshandlinger samt mye angst. Han ble medisinert med Sarotex og ønsket selv ingen behandling utover dette. Han fikk tilbud om samtale/behandling ved Modum Bad ved ett tilfelle, men ønsket ikke det. Han forsøkte å begå selvmord da han var 28 år ved hjelp av sovetabletter.
Min mor hadde det meste av ansvaret for oss barna, mye på grunn av fars psykiske lidelse. Jeg husker min mor som kontrollerende og lite empatisk.
Det første jeg kan huske er da jeg i niårsalderen følte meg ensom. Jeg kjente meg annerledes enn vennene mine, og følte at ingen riktig var glad i meg. Da jeg var 13, skrev jeg et brev til min mor der det sto at jeg ikke trodde hun brydde seg om meg. Jeg fikk aldri noe svar på dette brevet.
Jeg giftet meg som 23-åring med en mann jeg hadde kjent i fem måneder. Vi fikk en datter ti måneder etter at vi giftet oss. Hun døde en uke gammel på grunn av oksygenmangel i forbindelse med fødselen. Dette tok hardt på oss, og jeg flyttet hjem til mine foreldre. Vi ble så skilt.
Jeg forsøkte å begå selvmord halvannet år senere på grunn av dette. Jeg hadde drukket, kranglet med min daværende venn, og så tok jeg sovetabletter. Jeg ble svært lei meg da jeg våknet opp etter dette.
Så skjedde det at jeg og min daværende venn fikk et barn året etter. Men forholdet var problematisk, og jeg ble alene med min datter da hun var nyfødt. Da var jeg 26 år. Jeg koste meg og trivdes godt sammen med barnet mitt.
Halvannet år etter traff jeg en ny mann og ble gravid etter én måned. Vi valgte å satse på hverandre og fikk en datter da jeg var 28 år. Min første frivillige innleggelse på psykiatrisk avdeling skjedde året etter. Jeg var dypt deprimert. Vi giftet oss året etter det, men dessverre gikk også dette forholdet i stykker. Vi gikk fra hverandre da jeg var 30 år.
31 år – og innleggelse igjen. Frivillig denne også – dvs. en innleggelse jeg selv ba om. Å være alene med to barn ble for tøft, i tillegg var forholdet til min eksmann vanskelig.
Samme år traff jeg min nåværende venn. Vi har holdt sammen siden dette – først som samboere og siden som venner og foreldre og naboer. Vi fikk en sønn da jeg var 38 år. Vi bor nå på samme tomt, da jeg bygde hus ved siden av hans. Vi har et godt forhold, selv om vi ikke bor sammen.
I 2000 ble jeg uføretrygdet på grunn av psykiske lidelser, 36 år gammel.
Dette var min historie.