Ubalansert og udokumentert i Norsk legemiddelhåndbok

Brev til redaktøren
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    I Norsk legemiddelhåndbok for helsepersonell 2007 gis det rettledning for klinisk bruk av stoffskiftehormoner, der det fastslås: «Ved kombinasjonsbehandling med levotyroksin, som langtidsbehandling, bør det sjelden brukes mer enn 10 µg liotyronin/dag. Høyere dose gir ofte bivirkninger som søvnproblemer, angst og hjertebank» (1). Tross søk i tilgjengelig vitenskaplig litteratur har det ikke vært mulig for meg å finne vitenskapelig dokumentasjon for at en dagsdose høyere enn 10 µg liotyronin (T3) i kombinasjon med levotyroksin (T4) ofte gir bivirkninger, slik det er angitt i Legemiddelhåndboken. Påstandene forekommer i artikler av norske forfattere (2, 3) uten at det er gitt referanser til vitenskapelige arbeider.

    Videre påstås det for kombinasjonsbehandling: «Lavt eller supprimert TSH-nivå viser at pasienten er overdosert med thyreoideahormoner» (1). Begrepet «overdose» brukes ofte synonymt med en toksisk dose, det vil si forbundet med høy fare for helseskade. Jeg finner heller ikke denne påstanden dokumentert i vitenskaplig litteratur.

    I beskrivelsen om bruk av thyreoideahormoner fastslås det: «Langvarig overdosering (TSH < 0,2) øker risikoen for osteoporose og hjertearytmier, spesielt hos eldre personer». I vitenskapelig litteratur synes ulike studier å gi ulike konklusjoner på dette feltet. Fremstillingen i Norsk legemiddelhåndbok synes ubalansert. I Felleskatalogen 2007 gis det en mer balansert fremstilling (4). Forskjellen kan være avgjørende for hvilken behandling en lege velger å gi sine pasienter. I Felleskatalogen kan det oppfattes som om legen anbefales å overvåke bivirkninger når medikamentene gis i høy dose, mens Legemiddelhåndbokens kategoriske advarsel om bivirkninger kan skremme legen fra å gi pasienten terapeutiske doser og dermed frata pasienten en mulig helsegevinst.

    Når leger og annet helsepersonell blir gitt informasjon på en slik kategorisk måte, er det viktig at man kan stole på at de ansvarlige fremstiller fakta ut fra en balansert vurdering av tilgjengelig vitenskapelig dokumentasjon. Dersom det finnes ulike syn basert på resultater av medisinske studier, bør dette reflekteres i fremstillingen. De ansvarlige for Legemiddelhåndboken må kunne dokumentere de nevnte påstandene. Dersom de ikke kan dokumenteres, må anbefalingene endres, slik at de blir i overensstemmelse med krav til en balansert vitenskapelig fremstilling.

    PDF
    Skriv ut
    Relaterte artikler

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media