Organkjøp fra levende donor i utlandet – nok en gang

Arnt Jakobsen Om forfatteren
Artikkel

Jeg takker Bjørn Hofmanns for tilsvar til mitt innlegg i Tidsskriftet nr. 1/2008, der jeg kritiserte hans artikkel i Tidsskriftet nr. 22/2007 (1 – 3). Hofmann er opptatt av hvordan norsk leger vil kunne hanskes med en situasjon hvor en pasient ber om informasjon om kjøp av et organ fra levende giver i utlandet. Fordi man kan hevde at det er en leges plikt for enhver pris å hjelpe sin pasient, kan dette innebære et etisk dilemma.

Kjøp og salg av organer er ifølge den norske transplantasjonsloven forbudt. Medvirkning til dette i form av formidling av kontakt om forbudt virksomhet antar jeg også rammes av loven. Min bekymring er imidlertid ikke en enkelt norsk leges etiske vurderinger, ei heller at enkeltpasienter i vår del av verden ikke får utført organtransplantasjon. Min hovedbekymring er hensynet til den enkelte donor, oftest i et fjerntliggende land, og det faktum at vedkommende ikke mottar den nødvendige medisinske oppfølging etter donasjonen som en donor har krav på (4). Skulle man som lege være bekymret for den enkelte nyresykes ve og vel, bør man være klar over at de kliniske resultatene ved slik organtransplantasjonsvirksomhet flere steder er heller tvilsomme (5).

Anbefalte artikler