Begrensning av livsforlengende behandling

Trond Markestad Om forfatteren

I Tidsskriftet nr. 24/2007 er Jon Henrik Laake kritisk til at myndighetene har bedt Seksjon for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo om å utarbeide retningslinjer for begrensning av livsforlengende behandling (1). Han er redd for at det vil føre til at indikasjonsstilling for intensivmedisinsk behandling overføres fra leger med intensivmedisinsk kompetanse til tverrfaglige kollokviegrupper.

Hvis Seksjon for medisinsk etikk skulle lage retningslinjene på egenhånd, ville jeg delt hans bekymring. Legeforeningen er opptatt av den samme problemstillingen. Bl.a. etter initiativ fra det intensivmedisinske fagmiljøet ba sentralstyret for 1 1/2 år siden en gruppe å utrede om det var behov for en nasjonal veileder. Gruppens konklusjon var entydig. For ett år siden oppnevnte Sentralstyret en arbeidsgruppe på ni medlemmer som fikk i oppdrag å utarbeide et forslag. Medlemmene ble oppnevnt etter forslag fra relevante fagmedisinske foreninger. På det tidspunktet var ikke Legeforeningen kjent med at Seksjon for medisinsk etikk hadde fått en tilsvarende oppgave fra sentrale myndigheter. Men det ble tidlig etablert kontakt mellom gruppene, og med velsignelse fra sentralstyret ble vi enige om å gå sammen om å utarbeide et forslag. Vi inviterte også en representant fra Norsk sykepleierforbund og Norsk pasientforening samt en helsejurist til å delta. Av arbeidsgruppens 14 medlemmer er 11 leger.

Den samlede gruppen har nettopp levert sitt forslag til sentralstyret og Sosial- og helsedirektoratet. Sentralstyret har vedtatt at Legeforeningen venter på behandlingen i Sosial- og helsedirektoratet før et endelig utkast sendes til høring i Legeforeningens organisasjonsledd samordnet med en offentlig høring.

Forslaget til veileder handler om livsbegrensende behandling i vid forstand, ikke bare på intensivavdelinger. Hensikten er ikke å frata legene ansvaret for de medisinskfaglige beslutningene men – tvert om – å bidra til å skape felles forståelse av sentrale begreper og sikre beslutningsprosesser som kan skape trygghet og forebygge og begrense konflikter. For å få allmenn aksept er det viktig at veilederen har en slik form at den også kan forstås av andre enn helsepersonell. Laake tviler på at en nasjonal veileder vil bidra til å bedre beslutningsprosessene og viser til dårlige erfaringer med rundskrivet om hjerte-lunge-redning (HLR minus) (1). Prosessen bak HLR minus var imidlertid en helt annen og hadde ikke samme forankring i fagmiljøene som det er lagt opp til for veilederen om begrensning av livsforlengende behandling. Bakgrunnen og prosessen denne gangen er nokså lik den Legeforeningen benyttet ved utarbeidingen av retningslinjer for lindrende sedering til døende (2). Den veilederen har Laake karakterisert som en «gevinst for samfunnet» (3). Vi får håpe at det samme kan skje nå.

1

Laake JH. Livsavslutning i intensivavdelinger. Tidsskr Nor Lægeforen 2007; 127: 3235.

2

Den norske lægeforening, Rådet for legeetikk. Retningslinjer for lindrende sedering til døende. Oslo: Den norske lægeforening, 2001. www.legeforeningen.no/index.gan?id=3942&subid=0 (8.1.2008).

3

Laake JH, Kvåle R. Bærum-saken – igjen Tidsskr Nor Lægeforen 2005; 125: 1224 – 5.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler