Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Sorgen ved å forlate sitt land

Lisbet T. Kongsvik Om forfatteren

– I integreringsdebatten i Norge savner jeg snakk om den indre integreringen.

https://tidsskriftet.no/sites/default/files/styles/tidsskriftet-full-column/public/2008--L08-05-AF-Lang5.jpg

Sharam Shaygani ønsker å bli støttekollega. Foto Lisbet T. Kongsvik

Det fortalte den iransk-norske psykiateren Shahram Shaygani til avdelingsledere og støtteleger om det å komme som asylsøker til Norge og å etablere seg som utenlandsk lege.

Dramatisk flukt

Shahram Shaygani flyktet fra Iran til Norge som nittenåring i 1988. – Jeg var motstander av fundamentalisme og måtte forlate Iran på få timer. I løpet av bare 15 minutter måtte jeg forlate hjemmet mitt, mine foreldre og mine venner og kaste meg ut i en farlig flukt fra Iran, sa han. Etter en dramatisk flukt over fjellene til Tyrkia, kom Shaygani til Norge og til asylmottaket på Orkdal. Her tok han videregående skole på ett år og kom direkte inn på medisinstudiet i Oslo. Han jobber i dag som psykiater ved Klinikk rus og avhengighet, Aker universitetssykehus HF.

En sorgprosess

– Jeg følte meg ensom, redd og forsto ikke språket da jeg ankom Fornebu, sa Shaygani. – Her har jeg ingen, tenkte jeg. – Mange innvandrere opplever som meg en sterk angst for det ukjente, for det å være alene og for å kjenne på tapet og sorgen. Jeg tror en innvandrer til Norge må forholde seg til en sorgprosess som ikke er lett. Mange innvandrere dere møter kan være i en sorgprosess uten at de vet om det selv. Jeg kjenner denne sorgen akkurat nå bare ved å snakke om det, sa han.

Shaygani fortalte at han som fersk student i Oslo f.eks. ikke visste hva juleferie var. – Jeg fant venner fort, men det første året som student satt jeg alene på hybelen min hele julen. Det var en enormt ensom tid for meg. I mange år gruet jeg meg til jul og planla i lang tid i forveien hvordan jeg skulle komme meg gjennom den, sa han.

Splittet mellom fortid og nåtid

– Det er mange grunner til at man reiser fra et land. Noen ønsker en bedre fremtid, noen flykter fra noe, andre forlater sitt hjemland fordi det ikke er mulig å leve der med de verdiene man har. En innvandrer kan oppleve en indre splittelse mellom sitt hjemland og Norge. Denne splittelsen er ofte ubevisst, men likevel virksom. Jeg opplever at mange innvandrere idealiserer hjemlandet sitt. De dagdrømmer om gode stunder i hjemlandet og fortrenger alt det negative. Noen gjør det motsatte og idealiserer det nye og fortrenger det som har vært. Noen bytter navn og fornekter stedet de kommer fra. Tiden kan også bli splittet. En kan enten være i fortiden sin eller drømme om den fremtiden som skal komme. På denne måten risikerer man å miste nåtiden. Integrering handler ikke bare om å finne seg jobb, venner og en ny familie. Det handler også om en indre prosess der de tilsynelatende uforenlige polene hjemland/Norge eller fortid/fremtid blir integrert, sa Shaygani.

– Selvfølelsen kommer under press når en vandrer inn i et nytt land med ny kultur og nytt språk. Det er alltid fristende å snu fra det ukjente tilbake til røttene, det trygge. Det er krevende å bli integrert, og jeg tror dessverre ikke alle vil klare det. Mitt råd til ungdommer som har opplevd det samme som meg, er å akseptere sin annerledeshet. Jeg har akseptert at jeg alltid vil være annerledes, jeg vil aldri bli Ola Nordmann inne i meg. For en innvandrer er det viktig å akseptere sin annerledeshet og å lære å leve med det, sa Shaygani.

Holdningsendring må til

Som nyutdannet lege opplevde Shaygani at en fra samme kull i løpet av to minutter fikk en jobb han selv uten begrunnelse hadde fått avslag på 15 minutter før. – Det opplevde jeg som sårende og krenkende, og det var en opplevelse jeg måtte jobbe med, sa han. – Jeg opplevde også som fersk lege at en sykepleier tok det for gitt at jeg skulle vaske rommet da jeg kom inn for å se til en pasient. – Jeg svarte da at jeg godt kunne vaske gulvet, men at jeg lurte på hvem som da skulle undersøke pasienten, sa Shaygani med et smil. – Å endre holdninger er et vanskelig arbeid, men jeg mener at det er feil å vike unna og ikke møte problemene, sa han.

Støttelegene kalles også kollegarådgivere eller støttekolleger. Der finnes en gruppe av støttekolleger i hvert fylke ledet av en avdelingsrådgiver. Oversikten er tilgjengelig på www.legeforeningen.no/?id=17015. Les mer om Legeforeningens helse- og omsorgsarbeid på www.legeforeningen.no/?id=58063.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler

Annonse
Annonse